Dette er et reisebrev gjengitt av meg, Heidi, skrevet slik det stod i avisa Valdres over tre dager i juni 1939. Reisen har jeg referert til i forrige blogginnlegg som handlet om en leting som gikk helt inn til slottet. Johan Narum fra Østre Toten ble med på en reise arrangert av Bennets Reisebureau i anledning Verdensutstillingen i New York dette året. Reisen foregikk med skipet Oslofjord sammen med daværende kronprinspar Olav og Märta, som også reiste rundt i tre uker i flere amerikanske stater. Det er viktig å ta i betraktning når man leser at dette er skrevet rett i forkant av utbruddet til 2. verdenskrig. En annen spennende historie som nevnes i dette reisebrevet er den om husmannsjenta fra Gudbrandsdalen som endte opp som fruen til direktøren av Valdorf Astoria hotell i New York. Den kan det være at jeg skriver om dette en annen gang.

«Jeg hadde i flere år sagt, at når jeg ble 60 år eller føderådsmann så vilde jeg ta en tur til Amerika, og se en del av det landet som jeg helt fra barneårene har hørt så meget om, både av min far og mor om hadde vært der i 4 år, og av andre venner og slektninger som jeg har der over. Da så Bennets Reisebureau i vår arrangerte en tur til verdensutstillingen i New York med avreise fra Oslo den 18. april slo jeg følge. Oslofjords avgang fra Oslo var begunstiget av strålende solskin og en masse folk var møtt oppfor å ønske oss en lykkelig reise, og «Ja vi elsker « og Kongesangens toner fulgte oss ut fra bryggen. Kronprins Olav og Kronprinsesse Märtha var også som de fleste vet med på turen over sjøen.

For meg som omtrent alltid har holdt til «blant Norges fjell» ble dette en forandring fra det vanlige. Ferder fyr passertes, og straks etter ble vi oppmerksom på en svær koloss av et skip som kom rett bak med en voldsom fart og gikk opp på siden av Oslofjord ca. 300-400 meter borte, og da så vi at det var et tysk krigsskip med hakekorsflagg oppe. Det gikk forbi Oslofjord med samme fart og stakk til havs straks etter. Mange av oss tenkte nok at Tyskland også kanskje ville sende en hilsen med til Amerika på in måte, ved å vise oss ett av sine store skip, og dermed si «at her er vi».

Turen over dammen var begunstiget med nokså godt vær, litt tåke og vind enkelte steder, men ellers ganske bra. Da vi passerte England hadde vi den friskeste vind på hele turen, og både jeg og omtrent 1/3 av passasjerene måtte «døye sjøsykens kvaler». For min del stod det bare på 1 ½ dag, men humøret var da langt under frysepunktet, og jeg tenkte at hva pokkern skulle jeg her som ikke engang før hadde sett åpent hav. Som sagt det gikk fort over og humøret fulgte med, og da vi fikk noen riktig fine solskinnsdager var alt sammen såre godt.

Livet her om bord er som på et førsteklasses hotell med all komfort som en ny båt kan skaffe. Vi har kino hver kveld, sang og musikk og ikke å forglemme dans. 75-årige gråhårede kvinner og menn svinger seg lystig både til Donau-valsen og Enkevalsens yndige toner, så jeg som med mine 60 år har sagt farvell til den slags adspredelse må storlig beundre alderdommens ungdom.

På New Foundlands bankene hadde vi tåke, og etter hva folkene på båten sier er det som oftest det. Allikevel fikk vi se et par hvaler på ganske kort avstand, og det slo meg med det samme at det måtte være 2 slike fisk som benyttedes til de 5000 i ørkenen som vår bibelhistorie forteller om.

Vi hadde alle ønsket oss klar himmel og sol til innseilingen til New York, men dette slo feil. Tåken var så tett at man neppe så fra den ene enden av Oslofjord til den andre. Vi hadde da også en kollisjon med den båten som skulle skaffe oss los i land. Ingen liv gikk med og heller ingen kom til skade, med losbåten sank straks etter sammenstøtet. Ca. ½ time etter lettet tåken og vi fortsatte inn over havnen – og nå ble det liv. Slikt må man oppleve, jeg kan ikke beskrive det. Da Oslofjord skulle legge til den kaien hvor de Amerikanske diplomater skulle om bord og motta kronprinsparet, ble vi omringet av mange båter, både store og små, fullpakket av fol, så det var et under at det gikk vel. Store Oseandampere hvor folk stod som sild i tønne og små og store båter trykket på, alle for å være nærmest og få et blikk av kronprinsparet og diplomatene da disse skulle forlate Oslofjord i en båt som kom og hentet dem. Tenk dere da alle disse mennesker syngede: «Ja vi elsker», Kongesangen og «Gamle Norge nørst i grendom» iblandet med hurrarop og velkomsthilsener. Sangen ble ledet av så kraftige høitalere at den simpelthen gjorde ondt i ørene, ja i sannhet et verdig mottagelse for kronprinsparet og Oslofjord, en opplevelse som vi som var med aldri glemmer, og som bakgrunn for det hlee skimtet vi gjennom disigheten skyskrapere i New York der nærmest lignet toppene i Jotunheimen. De er jo også på over 100 etager høie. Og over oss i luften svevet to sølvblanke Zeppelinere og en hel del flyvemaskiner som også i form av lyd vilde ha et ord med i laget.

Vi ble da tilslutt dratt inn til Den Norske Amerikalinjes brygge, og slapp i land. Tollingen i Amerika er ganske nøye, – tenk min 30 år gamle prismekikkert måtte fortolles, enskjønt den bærer tydelige merker etter fordums villreinsjakter i Jotunheimen. Amerikanerne forstår seg på penger enten det er i det store eller det små. I to etagers busser ble vi så kjørt til et av New Yorks største hoteller hvor vi så sov for første gang i Amerika som betaltes med 4 dollars p. natt pr. person., og enda fikk vi ikke kaffe på sengen. Vi oppholdt oss nå 6 dager i New York og var stadig på farten ledet av våre ypperlige reiseførere fra Bennet. Noe av det første vi var og beså ar Wolvort-bygningen med sine noen og åtti etasjer, og etterpå Empire State bygningen som er verdens høyeste byggverk på 102 etasjer (ca. 420 m. høit). Den dag var det ganske klart og det rundskue vi hadde fra tårnet av bygningen er ikke å ligne med noen ting. Man må se og oppleve det. Folk og bilder i gatene lignet yrende små dyr der krøp av sted, og verdensbyens larm hørtes som en tung, buldrende dur til oss som stod der 400 meter over alle, og mitt i byen. Jeg kom til å tenke på Vangsgjeldkongen som så seg tilbake på Søndrolshagen og sa: O du vide verden. Han hadde aldri vært utenfor Vang og jeg har aldri heller dette noe lignende og får heller aldri se det. Vi var også på verdens største teater og sirkus. Hvis vi så der vil jeg ikke forsøke å beskrive, for det gikk over min forstand og langt inn i prestens, som man sier. Av forretningsbygninger som vi så var verdens største magasin som heter Maise. Her kan folk få kjøpt alt mulig fra de minste og billigste ting til de største og dyreste. Her traff vi to norske gutter som var ansatt i forretningen, og de fulgte oss rundt i to timer. Her var et yrende liv, og visstnok bra omsetning, for alene på lørdag før jul solgtes det for 1 mill. dollars og årsomsetningen var mellom 90 og 100 millioner dollars. Men så var det også bra butikk. Under jorda var det 5 etasjer og over jorda noe slikt som 80. Betjening i alt 10000. I New York kan man trygt si at verdens største formue er samlet, og jeg tror at en negersjåfør som kjørte sa sannheten da han også var enig i at verdens største formue var samlet her, men tilhørte kun noen få og storparten av disse var jøder.

Mange av oss hadde hørt tale om Valdorf Astoria, verdens flotteste hotell, og disse Bennetsførere var nok ikke knuslete. De tok oss derbort til middags og dere kan skjønne at vi alle forsøke å opptre som millionærer. Dette måtte nok ha imponert husets folk, for en uniformert herre kom og tilbød at han vilde vise oss rundt hva vi med takk mottok. Jeg vil kun si at alt sammen var bra greier. Det rarer er at fruen til direktøren og største aksjeeier er en husmannsgjente fra Røysheim i Gudbrandsdalen.

Del 2

Jeg vil forsøke å fortelle litt om verdensutstillingen, men alt man ser dere er ikke så godt å holde fra hinannen, da man ser så altfor meget på  en gang. La meg begynne med den Norske paviljong som jeg overvar åpningen av. Den var pen og hyggelig. De Norske Studentersangere sang Norske sanger og Kronprins Olav med flere talte. Men dessverre slog høitalerne aldeles feil så vi som satt lengst tilbake i den store menneskemasse fikk nok littet eller intet å høre av det som ble sagt og sunget. Arrangementer var utmerket fra norsk side men de amerikanske høitalere var ikke noget. Den norske utstillingen var større og bedre enn nogen av oss tenkte. Den gav et godt billede av våres største næringsgrener, fiskeri, skogbruk, bergverk og industri. Og da jeg nu på tilbaketuren v ar innom der fortalte personalet at det hele var bra beskt og hadde slått godt an. Russlands søile og paviljong er det flotteste på hele utstillingen og slår nok alle andre av marken hva storhet og kostbarhet angår. Det første man ser når man kommer gjennom døren er et uhyre stort maleri, en hel vegg med glade mennesker, pene garder og alt i rosenrøde farver som nok skal forestille Russland av i dag.

Så er det en hel del malerier og lysbilleder som sjal vise det russiske folks liv og kamp fra 1905 og til i dag. Man stusser, tenker og spør seg selv: Er dette sannhet eller reklame? -. De Forenede stater og Italia kommer nok nærmest etter Russland hva størrelse og flott utstyr angår. For øvrig er det så mange utstillinger fra land og stater at men kan ikke holde tingene fra hverandre. Man ser for meget så det går surr i det hele. En ting som aller går inn og ser er en rund kule ca 100 m i tverrmål som innvendig skal forestille den kommende verden. Man kommer inn i kulen ved trapper som er selvgående og det er da natt derinne med en pen stjernehimmel så man endog ser skyene bevege seg derpå. Om litt spretter solen og dagen kommer. Man ser da under seg jorden som den tenkes i framtiden å bli med byer, veger, fjorder, fjell og gardsbruk, og alle annen herlighet, – et pent syn, noe som jeg gikk og så to ganger. Det er nedlagt et aldeles imponerende arbeide på utstillingen. Springvann, vannbaseng og statuer glitrer og lyser over alt så man må knipe seg i armen for å være trygg på at en er våken og ikke drømmer. Ja her kan man nok si at man har fått litt igjen for sine penger.

I selve storbyen New York er motsetningene store. Du finner flåtthet, storhet og renslighet i alt, men også fattigdom, nød og urenslighet så i øyenfallende at du spør deg selv er dette Amerikas hovedstad? Det var ikke sjelden å se poteter og grønsaker lagres på fortauene hvor alt annet avfall fra gaten lå i små hauger selv like inn på varene, det var mindre appetittlig å se på. Jeg tror neppe at slikt ville bli tillatt i en norsk by. Etter 6 dagers opphold i New York fortsatte vi vår tur til Niagaras fall hvor vi stoppet og beså fossen både ovenfra og nedenfra. Det var nemlig en tunnell i fjellet så man kommer innenfor fossen og ser vannmassene falle rett ned foran seg. Et eiendommelig syn og ens egen følelse må oppleves. Elven var i vårflommen full av is, så fosseduren og larmen av isen og elven hørtes lang veg. En del av vårt selskap tok seg også en tur over elven i en taubane, den morroa renonserte jeg foresten på. Etter middag fortsatte turen til Detroit og ble atter puttet inn på et storhotell og i værelse til 7 dollar natten. Jeg tror amerikanerne tjener penger på sine hoteller hva også vi i Valdres burde gjøre.

Nest morgen beså vi Fords bilfabrikk, og her foregikk nok all ting med amerikansk fart. Nogen beskrivelse av hva vi så kan nok ikke jeg gi, dertil var alt for storslagent og vidløftig. Det eneste som særlig festet seg i min hukommelse var sammensetningen av bilene. Sjassiet av bilen ble lagt på en selvtrekkende trallegang, og så begynte 4 mann å sette sammen. Disse 4 hadde hver sin spesielle ting å gjøre, og når det hadde utført dette trådte de nogen skritt tilbake og begynte på en ny bil, mens 4 andre fortsatte med sine ting til bilen stod der fullt ferdig. Det siste vi så var 2 mann med slanger for påfylling av vann og bensin, og så tok sjåfføren og kjørte den ferdige bil ut, og det hele hadde kun tatt 20 min. Tre av disse biltraller gikk ved siden av hverandre så bare i denne avdeling gikk der ut 3 ferdige bilder hver 20. min.

Om ettermiddagen fortsatte turen til Chicago hvor vi ble innlosjert på Stevans hotell som er verdens største, det har 3000 rum med bad og toalett, telefon og egen radio til hvert av disse. Et sannhet imponerende bygg.

Del 3

Hittil hadde Bennets fører ledet oss, men herfra Chicago skulle jeg forlate mitt reisefølge og fortsette under eget førerskap videre inn i landet, for å besøke først og fremst min søster Ambjørg og andre kjente som bor i Minnesota og Nord-Dakota. Turen fra Chicago til Minneapolis er delvis annerledes enn de fleste steder jeg reiste i. I Missisippidalen er det adskillige høye åser med virkelige daler og enkelte garder så bratte at man godt kunde tro man var i Norge. Fra Minneapolis til Miniota reiste jeg om natten, og trett og sliten ankom jeg Miniota kl. 5 om morgenen hvor min søster og hennes mann og en sønn mottok meg med bil. Etter 39 år gjenså jeg min søster og stunden får være for lukkede dører. Etter et par dagers velfortjent hvile og utmerket pleie var jeg all right igjen. Min søster er nemlig av det gamle slaget som aldeles vil tvinge en til å spise både dag og natt, og ikke tror hun kan få gjøre det bra nok – noe som antakelig er en slektsarv, og den er ikke å forakte.

Gardsbruket her rundt er ikke å sammenligne med noen ting i Norge. Jordeiendommene er så store i areal at mange har så meget jord under plogen at det skal en liten bygd til å dekke det. Det er flere garder her på mellom 2500-3000 mål jord, og har en besetning på 80-90 storfe, en 150 griser og ca. 100 sauer. Høns tror jeg de fleste ikke har tall på. Hester er det ikke mange av, for de fleste farmere har traktorer og biler som benyttes til alt arbeide på garden. Våronnarbeidet var ikke helt ferdig da jeg kom og jeg fikk såleis se en del av det. Det var ikke noe sjeldent syn å se mannen kjøre såmaskinen med hester og at konen eller en datter kjørte harven med traktor så støvskyen stod etter. En dag målte jeg kornharven og den var 24 fot, og de brukte 4 hester for den, og han som kjørte red på en liten hest bak harven. Et morsomt syn sammenlignet med norske forhold, men så var også åkeren en engelsk mil lang. (Det er 7 engelske mil i en norsk).

I Minnesota er det nok mais som avles mest av nå for tida, både til salgs og til for av besetningen. Det finnes nemlig en eller to store siloer på hver gard av cement eller teglstein, og disse fylles med mais som er skåret grønn og hakket på maskin, kun aksen med blad benyttes. Dette skal være ypperlig for til helel gardens besetning. Stråfor brukes nok mindre av, derimot benyttes meget havre både til kuer, kalver, griser og hester.

De dager jeg var hos min søster og hennes familie ble benyttet til besøk hos nærmeste naboer og slektninger, og jeg må si at rundt Miniota er noe av det peneste jeg har sett i Amerika, men så er det også et gammelt setlement. Vi tok oss en tur til Nord-Dakota og besøkte slekt og venner. Min søsters mann, John Myhre, fulgte meg med bil hele turen. Her var landskapet noe annerledes enn i Minnesota. Rudt byen Fargo var det meget vakkert og fruktbart, men når man kom lengre vestover ble det tørrere og tørrere. Her har farmerne ingen nevneverdig avling fått sia 1932. Enkelte år ikke engang så maget at de var selvhjulpne til mat for seg og sine dyr, og jeg må beundre deres utholdenhet når de ennå kunne fortsette. En del hadde nok allerede pakket sine saker og reist fra det, for rett som det var kjørte vi forbi garder som stod tomme og forlatte. Det var et trist syn som fortalte om brutte forhåpninger. Det foregår nok på den måten at de ikke kan betale jordskatten som her er nokså stor, og så må staten eller countyet ta garden og den blir da i mange tilfeller stående ubrukt.

På denne turen traff jeg mange gamle kjente og samtaler og spørsmål dreide seg om det gamle bakkete Norge. Det var rart å se disse utvandrede med tindrende øyne og lengsel i stemmen omtale kjente og kjære steder fra barneåra: aller helst fra fjellet og stølen. Jeg husker så godt en av dem sa: «Aa, kunne jeg komme hjem til Norge og reise på stølen og få ligge der helt alene noen dager». Det var nok de lykkelige barneårene i hjemmet som skulle oppleves på ny. I det store og hele tror jeg nok at farmerne har hatt bedre tider i Amerika før enn nå. Arbeidslønnen er nokså høy, ja høyere enn i Norge, men storparten av det en farmer skal selge er langt billigere. For eks. for egg, flesk, smør, melk, hvete og mais er prisen ikke det halve av hva den er i Norge . Ja, for en dels sorters vedkommende kun en tredjedel. Hester er også billigere. Man kan kjøpe de sværeste hester der for 3-400 kroner. Det må være overproduksjon på mange ting. Staten betaler farmerne visse beløp pr. acres for at de ikke skal såes til med korn eller lignende og dette høres jo litt rart ut etter norske forhold.

Jeg har fått det absolutte inntrykk at nordmennene er meget velsedde i Amerika. Kommer du inn på en butikk eller lignende, så hører de ganske snart at du er nordmann, og om et øyeblikk har du mange rundt deg, som vil vite hva du synes om byen og Amerika i det hele og om hvorledes der er i Norge. Et pent og pussig tilfelle som hente meg og min reisekamerat Johan Narum fra Toten i New York må jeg fortelle.

Det var den siste kvelden vi var i Amerika og vi ble forlikte om å gå ned til restauranten på hotell Pennsylvania hvor vi bodde og ta et avskjedsbeger med Amerika. Vi fikk oss et bord alene og slo av en liten koselig prat med en hyggelig kelner. Han vilde også vite hvor vi var fra og da han hørte vi var norske ble han om mulig enda hyggeligere. Det er alltid en del musikanter i disse store restauranter som underholder med sang og musikk, og enten nå disse hadde hørt vår samtale eller kelneren hadde fortalt at vi var norske vet jeg ikke, men plutselig stod disse ved vårt bord, og tenk dere de spilte Solveigs sang. Det ble stille i salen og alle hørte på musikken. «Dette er Griegs musikk», sa første-fiolinisten på engelsk. «Ja, og Ibsen-diktning», svarte jeg. Det hele avsluttedes med en klappsalve.

I Amerika var det nok lettvint å få både øl og andre berusende drikke. Restaurangen og hotellet har bevilling til salg av både øl og brennevin, og også en del av butikkene, så man kunne tro det var meget av det vi i Norge kaller fyll, men det har jeg ikke sett noe av. Jeg [har i den korte tida jeg har vært her] fartet adskillig rundt i New York, Detroit, Chicago, Minneapolis og Fargo og også en del mindre byer, men kun sett en eneste full mann og det var i New York. I alle de hjem jeg var som gjest ble det aldri brukt berusende drikke til traktering og det skal amerikanerne ha takk for.

Ja, så er mitt opphold i Amerika slutt og da jeg vet at en del av dere holder «Valdres» vil jeg benytte anledningen til å takke for de hyggelige dager jeg tilbrakte hos dere. Først og fremst takk til min søster og hennes mann John Myhre og familien. Takk Anna Opdal (født Hermundstad) for den hyggelige dag hos dere, hvor vi frisket op igjen gamle minner fra Tyin da lensmann Opdal og jeg ble kalt småguttene. Likeledes takk til fru Høvik (født Eltun), Guri Bergstrøm (født Kjerstein) og du Torstein Grøv og frue må ha hjertlig takk for god «løsemente» i to netter, og så tilslutt en hjertelig takk til alle jeg traff på min uforglemmelige tur. Den er og blir et kjært minne for livet. Reisen tilbake over havet med «Bergensfjord» foregikk også til dels i godt vær og hyggelige reisekamerater gjorde at dagene ikke ble lange. Vi anløp Bergen om kvelden og hadde en aldeles finfin innseiling i solskinn over Fløyfjellet. De fleste av oss tok en tur med fløybanen opp på fløyen og hadde da et strålende syn over Bergen og omegn. Stundentersangerne som også var med på båten tilbake fra Amerika sang her flere sanger og da tilsutt «Millom bakkar og berg ut med havet» tonet ut i den klare, lyse og stille vårnatt lar jeg turen slutte her.»

Dette innlegget er et gjesteinnlegg skrevet av Karen Krupa fra Alaska. Hun og jeg har jobbet sammen mange timer med slektsforskning, og med flere forskjellige prosjekter. Dette innlegget er et av i første omgang to som vil komme i nærmeste framtid her på bloggen. Vi har ledd endel av historien om Mean Mother Marte – MMM. Innlegget er selvsagt opprinnelig skrevet på engelsk og oversatt til norsk med Google docs. Noen steder skinner dette fortsatt litt igjennom, men jeg tror det skal være forståelig nok. Tusen takk til Karen for en god slekts-historie!

Heidi Myrvang Nettum

Oftere enn ikke, innebærer det å bygge et slektstre å fylle ut en blank linje. Å ikke ha navn er langt vanligere enn å ha et, og desperat prøve å finne ut hvordan det passer inn i treet. Det var nettopp tilfelle, og en ganske morsom historie, om den mystiske Lina Andreasdatter Løkken… alias Mean Mother Marta.

For noen år siden ble det sagt at min oldemor, Mina Andreasdatter Løkken, f. 1874 i Vestre Toten, hadde en søster ved navn Lina. Mina og mannen Martinus Mathiassen Narum, f. ca. 1876 ​​i Kolbu, emigrerte til Amerika i 1899, så mye av familiehistorien har gått tapt eller endret seg de siste 120 årene. Likevel, i følge noen få i familien hadde Mina fem søstre og to brødre. Alle kunne bli redegjort for og bilder gitt, med unntak av Lina. Det eneste beviset som knyttet Lina til familien var et bilde av huset hennes, som ble tatt en gang på 1980-tallet, og som ble sendt til bestefaren min, fra et familiemedlem i Norge. Foto av hjemmet som en gang tilhørte Lina:

Jeg ble fortalt at Linas sønn, Leif Nilsen, hadde tatt over huset, kort tid etter at hans kone Liv døde i 1975. I tillegg til en kopi av bildet av Linas hus, fikk jeg et bilde av en sommerhytte, og de som sto foran hytten var Minas søster Polla, f. 1872 (gift med Olaf Brustuen, f. 1864), Pollas datter Marie, f. ca. 1894 (gift med Ole Steen, f. 1870), og en annen kvinne som muligens kunne identifiseres som Lina. Bilde tatt tidlig på 1950-tallet:

Etter å ha gravet gjennom en rekke arkivsystemer og slektssider uten hell, kom søket mitt etter Lina til en blindvei. Uvillig til å godta nederlaget, bestemte jeg meg for å sende den lille informasjonen jeg hadde, til kusinen min Heidi Myrvang Nettum. Heidi bor i samme område som Mina er oppvokst i, og er litt av en detektiv når det gjelder å løse et godt mysterium. Ved å bruke sin oppfinnsomhet og en intens følelse av intuisjon startet hun med bildet av Linas hjem. I følge et postkort av tettstedet Lena, som jeg hadde sammen med bildene, hvor det var satt et kryss med kulepenn rett bak det som i dag er en skole (Toten Folkehøgskole) fikk hun en god ide hvor hjemmet sto og hvem de nye eierne kunne være.

Heidi tok turen en mørk vinterkveld, og med tenåringsdatteren ved rattet kunne hun knipse et bilde av huset hun mistenkte å ha en gang tilhørte Lina. Hun sammenlignet deretter øyeblikksbildet med det jeg hadde sendt henne, og ganske riktig, huset var det samme!

Heidi’s neste oppdrag var å sende en e-post til de nåværende eierne av huset, og spørre om de hadde noen kunnskap om hvem de tidligere eierne kan ha vært. Igjen, et positivt treff! Huset hadde en gang tilhørt Leif Hallenberg Nilsen og kona Liv, som gikk bort i 1975. Heidi var absolutt på rett vei! Nå, alt hun trengte var bevis på Linas fødsel og navnene på foreldrene. Dessverre møtte også hun en rekke «veisperringer'» mens hun søkte på nettet i forskjellige databaser. Det største hinderet var at Leifs mor ikke var Lina Andreasdatter Løkken, men i stedet, en kvinne som het Ruth Hallenberg, f. ca. 1890, Kristiania. Hvordan kunne det gå an? Så mange biter av denne historien passer sammen, så hvorfor var Lina så vanskelig å finne? Man må selvfølgelig vurdere en rekke årsaker til at dette kan være tilfellet. Ble Lina adoptert? Ble ikke fødselen hennes registrert? Bodde hun hos en annen familie i løpet av oppveksten? Ble Leif adoptert? Var Lina stemoren til Leif? Alle slags spørsmål og mulige scenarier steg opp til overflaten.

Heidi nektet å kalle denne saken uløst, og hun henvendte seg til publikum for mulige ledetråder på mysteriumskvinnen som sto foran hytten, på bilde nr. 2. Kanskje noen på Toten vil kjenne igjen henne og gi oss et navn? Ved hjelp av Totenvikas Historie-Facebook-siden la Heidi ut bildet med en enkel forespørsel om informasjon om de tre kvinnene og hytta bak dem. Det var da Mean Mother Marta kom inn i historien. Det tok ikke lang tid før folk begynte å kommentere hytten bak kvinnene. Noen spekulerte i at det var en hytte på Totenåsen. Andre mente det var et hus som en gang sto nærmere tettstedet Skreia, men som hadde blitt revet ned for noen år siden nå. En mann antydet til og med at det hadde tilhørt en kvinne kjent som Mean Mother Marta, men ingen så ut til å kjenne igjen noen av de tre kvinnene.

Når jeg leste kommentarene, ble jeg selvfølgelig litt overrasket over at jeg hadde en slektning som hadde blitt kjent for et så ubehagelig navn. Nå må jeg fortelle deg at Mina (min oldemor) faktisk hadde en søster som het Marte, og hun forble singel til hun døde i 1949, så det ble ikke så vanskelig for meg å trylle frem en gammel, fillete peppermø som plaget alle dyrene og barn i nabolaget, og som ga henne navnet Mean Mother Marta. Jeg ble imidlertid litt fornærmet over at hun så mange år senere ikke var i stand til å riste av seg dette uønskede kallenavnet, og jeg kunne ikke la være å føle behov for å beskytte og forsvare henne. Jeg begynte også å lure på om Lina egentlig var Marte, og kanskje mellomnavnet hennes hadde vært Lina og et navn hun så foretrakk. Det var da det demret for meg… Kanskje ordene som ble skrevet på norsk ikke konverterte ordentlig med Facebook-oversettelsen, og kanskje jeg burde sjekke betydningen av hvert enkelt ord før jeg trakk forhastede konklusjoner. Kommentaren skrevet på norsk var “Mener mor til heimen jinten het Marta.” Facebook tolket den setningen til “Mean Mother of home girls was called Marta.” Google translate, derimot, tolket ordet “mean” som “tro” eller “synes at”, så jeg var i stand til å konkludere med den virkelige hensikten med kommentaren var, “(Jeg) tror (mener) moren til heimen jinten fikk navnet Marta.” (På norsk bruker man ofte ikke «jeg» foran verbet i starten av en setning.) Phu! Det er bra jeg snakket meg selv FØR jeg forsvarte Mean Mother Marta!

Etter litt mer hjelp fra et Totenvikas Historie Facebook-medlem, ble det dessverre konkludert med at hytten ikke hadde vært bodd i på ganske lang tid, noe som forårsaket at den forfalt, og faktisk hadde blitt revet ned for å gi plass til et nytt hus på samme tomt. Men denne mannen hadde tatt et bilde før det ble revet. Jeg fikk også et annet bilde av min tante.

Letingen etter Lina forble fruktløs en tid, så i en siste «grøfetinnsats» snakket jeg igjen med tanten min, som hadde det originale bildet av de tre kvinnene i hennes besittelse. På grunn av hennes sviktende syn, klarte hun dessverre ikke å lese teksten på baksiden. Med bruk av moderne teknologi tok hun et bilde av teksten, og sendte det til meg via tekstmelding. Vel, la meg bare si det sånn, hadde jeg sett det originale bildet fra begynnelsen, ville ikke søket etter Lina vart så lenge det gjorde, og Mean Mother Marta ville aldri eksistert.

Bildet ble faktisk sendt av Leif Hallenberg Nilsen, f. ca. 1920-2004, og han hadde faktisk bånd til familien. Imidlertid var det kona Liv Martinusdatter Håkerud, f. ca. 1918-1975, som hadde blodsbånd til Mina Andreasdatter Løkken. Liv var barnebarn til Nikoline “Lina” Johannesdatter (gjenstanden for søket vårt), f. ca. 1867, Sandbæksveen, Vestre Toten, og Nils Mathiassen Håkerud, f. ca. 1865, Skougløkken, Vestre Toten. Så, faktisk, Lina var ikke en søster av Mina, men heller gift med Minas fetter, Nils Håkerud. Feiltakelsen stammer fra baksiden av bildet av huset på Lena:

Bildeteksten lyder: «Lena in May 1988. This is my home, where Liv and Leif took over in 1974. Liv died in 1975. Liv’s parents lived here from they were married in 1916. Martinus Haakerud, Alma’s [min, Karens bestemor] cousin and Janna [Liv’s mor] born Madshus. Martinus was son of Lina, sister of Mina Narum, Alma`s mother. Greetings from Leif.»

På et tidspunkt sendte Heidi meg informasjon om at hun hadde funnet ei Lina som Liv`s bestemor, men på det tidspunktet holdt vi fortsatt på å finne sammenhengen mellom Leif og Lina (Leif som Lina`s sønn). Det var ikke før jeg så baksiden av bildet av huset og det Leif hadde skrevet der at jeg forsto at det ikke var Leif som var Lina`s sønn, men Liv som var Lina`s barnebarn. Og det var denne forbindelsen vi manglet og trengte!

Min tante sendte meg også et bilde av navnene som er oppført på baksiden av bildet som inneholder de tre kvinnene foran hytten, og selv om fornavnet til kvinnen til venstre var kuttet bort, var etternavnet “Steen” fortsatt synlig. Ved å bruke denne informasjonen kunne Heidi lete litt mer på Steen-siden av denne slekta og fant da kvinnen Anna Steen, som var gift med Ole Steens bror Aksel Steen, og altså svigerinne til Pollas datter, Marie.

Endelig! Takket være noen bestemte detektiver, kunne Linas sak nå stemples «LØST», jeg kunne gjenopprette orden i slektstreet og legge død de figurerte forestillinger som inneholder Mean Mother Marta.

Nedenfor er bilder av ovennevnte Mina og Martinus Narum (mine oldeforeldre som emigrerte i 1899), Polla og Olaf Brustuen med Marie og Ole Steen, en ung Leif Nilsen med moren Ruth Hallenberg, og Liv Martinusdatter Håkerud med sin første mann, Ernst Høgset Sortevik.

Full hotellfrokost i dag også hos Lin og Barry🍳🥓🥞 Jeg spiste tilogmed en pannekake med sirup! Barry lurte på hva ville gjøre i dag og det endte med at vi dro på rodeo! Det årlige Sundre Pro-rodeo var, heldigvis for oss, akkurat denne helga, så vi kastet oss i bilen med Barry og reiste bort til arenaen.

Da vi kom inn på arenaen skulle de akkurat til å begynne med barrel-race. Dette var unge jenter helt ned til 10 år som red rundt tre «tønner» på tid. Jeg kjente at akkurat da ville tårene bare spurte.. Vet ikke om det var fordi jeg synes vi er så heldige eller om det var fordi det var en slags hjemlengsel, men jeg måtte virkelig ta meg sammen❤️

Jentene var så flinke! For en kontroll på hesten og seg selv! Det var 5 sekund tilleggsstraff dersom du rev ned en tønne og det utgjorde mye når det var relativt jevnt.

Neste øvelse var en haug cowboys som skulle fange kuer med lasso og melke dem – for noen tøffinger:

Den søteste øvelsen var denne, småttinger på 5-7år som hang fast på sauer😂

Det ble også sunget nasjonalsanger for både USA og Canada, og de leste opp minneord om mennesker som har gått bort i Sundre. På dette rodeo kommer det deltakere både fra USA og Canada. Det er Ponoka Stampede neste helg og Calgary Stampede helga etter (rodeo), hvor Calgary er den største.

Så begynte rodeo-øvelsene som man hører om, hvor det er om å gjøre å holde seg fast. Jeg spurte Barry om dyrene de bruker er ville og han sa at disse hestene er oppdratt til dette livet, de er atleter. Jeg så at de aller fleste dyrene sluttet å hoppe og sprette når alarmen gikk (8 sekunder som de måtte holde ut på ryggen til disse dyrene), og gikk tilbake til innhengningen etterpå som om de hadde gjort det mange ganger før. Det gjaldt til og med mange av kalvene.

Hestene som ble brukt kalles Quarter-horses. De har ikke så lange bein som en araber og de brukes mye til arbeid med kveg. Legg merke til de to cowboyene som holder seg i nærheten, som når fløyta går får rodeocowboyen over på sin hest og får kontroll over rodeohesten. De kalles pickup-cowboys – de gjorde en imponerende jobb!

Så var det å fange kalv med lasso og binde føttene på raskes mulig tid. Her var det mange som bommet og på noen få sekunder var konkurransen over for mange. Men han som vant var jo rimelig dyktig:

Legg merke til at hesten jobber på lag med cowboyen og holder tauet stramt. Kalven, til info, løp lett og fint videre inn i innhengningen igjen.

Mer riding på dyr som hopper, denne gangen okser. Dette var en junior-gren:

Neste øvelse var to som samarbeidet om å få et kveg i bakken, den første med lasso rundt horn og den andre rundt et eller to bakbein. Imponerende!

Indianere hadde også et bidrag da de red barbak rundt hele banen – med hestebytte to ganger, det var action!🐎

Så kom kanskje en av de villeste. Her startet cowboy og kveg samtidig, og i fart hoppet cowboyen av hesten for å fange hornene med hendene, og rett og slett legge kveget i bakken!

Gærninger!😂

Okei, siste øvelse var Bull-riding med sto B! For noen gigantiske dyr, og at han her var stor, det tror jeg denne her visste:

Her var det bare å evakuere banen!

Jeg må si dette var toppen av kransekaka, for en opplevelse! Nesten 4 timer, men det merket vi ikke for å si det sånn!

Takk, Barry, for at du tok oss med hit!!😊

Etter rodeo reiste vi innom ranchen for å si hadet til de andre og kjørt tilbake til Cochrane. Her hadde flere gjester ankommet; Connie, Anne og Joans søster, og Anne og Renes datter Nicky med familie – og det ble nok en gang en koselig kveld med god mat💕 Vi er blitt så bortskjemte! Men nå er det også tid for å pakke kofferten for i morgen går turen hjemover❤️

Vi er så heldige som får oppleve dette!🥰

I dag stod jeg opp og kom opp til skikkelig hotellfrokost hos Anne og Rene. Egg, bacon, toast, frukt… Er det noen sak💕

Etter frokost dro vi innom Walmarts – vi har fått så mye fint at vi har for små eller for tunge kofferter! Vi kjøpte oss to sekker, så vi kan ta med mer inn på flyet😅

Så satte vi kursen mot Sundre. Sundre ble etablert av nordmenn – også – og ligger ganske akkurat en time nord for Cochrane. Ganske rette veger her!

Vi kjørte inn på Barry og Lin Grue sin ranch kl 12 og ble møtt av Anne (født Grue) og Cal Lyseng (de som møtte oss på flyplassen), James Grue og kjæresten Christine, Ron Grue og kjæresten Sharolyn. Dette er Anne og mor, som gjennom årene har tilbragt mange timer (også på turer) sammen:

Over: James, far og Cal.

Barry og Lin har gjort masse på eiendommen siden jeg var her sist i 2008. Han har etablert en dam og en kanal ut av denne slik at hvis det blir flom så fanger dette opp vannet. Virkelig idyllisk her!

De eier massevis av kjøretøy og de har en egen liten «campingplass» her, noen av slektningene har også med sine bobiler eller fifth-wheelers – noe for far altså:

Like etter oss kom Wayne, Ashley og Harper Audrey Denman (som vi spiste frokost med i Calgary) og Waynes mor Sonja Grue, Sarah Lyseng (Anne og Cals datter), gift Todd, med sine barn Bella og Brooklyn, Barrys datter Shelly og to barnebarn. Så altså; det var fem søsken Grue: Anne, Barry, Ron, Sonja og James med familier. I tillegg reiste de ut for hente deres mor Ruth som bor på et eldrehjem i Sundre. Hun har Alzheimer, men da mor spurte om hun kunne snakke norske, svarte hun «Ja bare littegrann»❤️ og hun sa på norsk «Vi har masse ting i huset, litt av ditt og litt av datt». Hjernen vår er et forunderlig maskineri!❤️

Her er hele flokken:

Ruths mor, Olave, var søster til min bestemor Alvilde Olaves mor, Anna Nysveen. De var begge født i Snertingdal. Det betyr at mor er tremenning med disse fem Grue-søsknene (de er egentlig seks, men Charles kunne ikke komme). Olave emigrerte hit til Canada i 1927, etter sin søster Martha, hvor hun møtte enkemannen Emil Ramstad. Emil var broren til Marthas mann, så to brødre giftet seg med to søstre. Disse brødrene kom fra Skreia. Emil hadde mistet sin kone da hun fødte deres tvillingdøtre og Olave tok rollen som mor til tvillingene og sammen fikk de Ruth.

Ruth Ramstad giftet seg med Evert Grue i. Jeg har møtt både Ruth og Evert før, i 1999 og 2008❤️ I 2008 fikk Kjersti og jeg hver vår kopp og skål av henne. I dag hadde Anne med seg noen kopp og skål som hun ville gi bort fordi de nettopp har flyttet og da fikk jeg to slike til – det ene settet skal Kjersti få❤️

Vi fikk servert pølse og potetsalat med tilbehør som lunsj og vi snakket med alle som gamle kjente – og det er vi jo også😉💕 Ron (vi kjenner hverandre også etter å ha møttes noen ganger) og jeg snakket en stund om hans eventyr som både frivillig til å bygge skoler i fattige områder i Mellom-Amerika og småflyturer til hytta i Yukon. Spennende liv hver og en har!😊

Vi satt rundt bålet og skravlet og tok livet virkelig med ro – perfekt!☀️ Veldig koselig å snakke med Sarah igjen, vi har besøkt hverandre noen ganger disse årene, sist i 2011 og vi var i hennes bryllup i 2008.

Lin og Christine har virkelig gjort masse jobb for å ordne med mat, og Barry og James har ordnet rundt på tomta (og kanskje flere hjalp til også)! Utpå ettermiddagen fikk vi roasted beef med fullt tilbehør🍗

Far og Brooklyn fikk godt kontakt, og han bar henne til bilende de skulle dra. Trist å si hadet til Sarah igjen, da kom tårene hos meg også!❤️ Håper det ikke blir altfor lenge til neste gang❤️

Vi voksne – og to kule 6-åringer med sykkel – satt foran bålet og koste oss, noen med en aquavit😉 Det ble til og med litt dans😊

For en fantastisk dag og kveld☀️🏕 Mor og far fikk den største gjestehytta og jeg den lille – vi setter så stor pris på alt de hadde stelt i stand for oss💕

Jeg fikk besøkt på døra da jeg la meg:

Takk❤️

Da jeg våknet i dag var jeg litt shabby, så mor dyttet meg i seng igjen. Joan, mor og far dro ut til Iris, Rob, Bev og Keith på frokost. Kjedelig, siden jeg hadde såå lyst til å være med! Men jeg snakket ei stund på messenger-video med de hjemme og det var også koselig❤️ Hjemlengselen har ligget litt baki og ulmet, men det har gått relativt bra – med de hjemme også, de har vært opptatte😊 Erik har avsluttet 10 år grunnskole, Maia sitt første år på skolen og Mari sitt 2. år på videregående – tiden flyr!

Far og Joan kom hjem og hentet meg, det vil si Joan ble igjen hos Rene, og far og jeg dro ut til Spring Hill RV park. Formen hanglet litt, men jeg ville gjerne skravle litt igjen før vi måtte si hadet. Det har blitt mange hei og hadet – mange klemmer og «vi sees»❤️

Bev, Iris og jeg fikk også 40 minutter til med litt slekt (de andre tok tida så vi ikke skulle glemme oss😉). Vi kommer nok til å fortsette å holde kontakten alle sammen💕

Vi stoppet for en rask matbit, det er Subway på hvert gatehjørne her og det er lettvint og godt🥖. Vi spiste på West Aarsby Road, som jeg etter blogginnlegget i går fikk bekreftet at er oppkalt etter Aarsby hjemme. Arne Otto Aarsby har vært her på besøk før da flere slektninger bor her i Cochrane. En tidligere borgermester her het Martin Aarsby og det er han gaten er oppkalt etter😊

Så vi nordmenn har lagt igjen spor etter oss overalt😉

Mens Anne, Rene og Joan forberedte middag kom Kari, Joans datter som vi hilste på første dagen i Calgary, hennes sønn Evan og Magnhild bror Alec. Kari hadde vært så snill å kjøpe med et pudder fra Sephora (makeup-kjede som dessverre ikke finnes i Norge😉) til meg (Mari). Det er tre Sephora-butikker bare i Calgary! Urettferdig!

Uncle Alec hører dessverre dårlig, men han falt for den lille boka som Iris ga oss med bilder og navn fra Hagen-family. Her var det nok mange kjente navn og ansikter. Kari og Alec hilste vi på for to år siden da de var i Norge. Han er 89 år😊 Han fortalte oss også om vindene som ofte kan komme i dette området, Chinooks. Plutselig er det 15 varmegrader og alt tiner, før det blir kaldt og fryser igjen.

Til middag fikk vi servert grillet indrefilet, urtebakte, salte småpoteter og to forskjellige salater – veldig godt! Til dessert fikk vi Saskatoon-pai og is som uncle Alec hadde kjøpt da han reiste dit for noen dager siden.

(Bilde: tcpermaculture.blogspot.com)

Saskatoon ligger i Saskatchewan og har samme navn som bærene som vokser her og i distriktet rundt. Bærene ligner blåbær, men de har mer motstand når du tygger dem og de vokser på busker.

Evan, som er 18, var utrolig kunnskapsrik! Han kunne litt om alt og han var så hyggelig og deltakende i samtalen – jeg tror nesten han kunne mer om Norge enn meg😉

Kari, Evan og Alec sa hadet rett etter middag.

Rene er den fødte verten og tok opp bestillinger på drikke etterpå, mens Anne tok oppvasken – vi blir bortskjemte! Vi skravlet om alt mulig før det var på tide å ta kvelden.

Før jeg avslutter må jeg bare si at Joan, som har vært vårt reisefølge hele veien her i Canada, er et veldig behagelig menneske å være med. Hun er trygg og humoristisk, snill og varm❤️ Enda et menneske vi gruer oss til å si hadet til❤️

Endelig, etter litt tålmodighet ved vinduet fikk jeg både film og bilde av denne bittelille fuglen (noen arter kan forveksles med store humler)😉 Her er et bedre bilde jeg lånte fra nettet av kolibrien:

(Bilde: banffmoments.com)

Etter frokost og lunsj, og litt mer slekt og deling av bilder, var det dessverre tid for å reise videre. Magnhild ville ikke si hadet, hun ga oss en klem, satte seg i bilen og dro. Nesten som på film. Vi prøvde oss med et vi sees. Det var virkelig trist å reise fra henne❤️ Jeg kan kjenne på den følelsen av at dette kanskje var siste gang vi så henne❤️Men så er denne dama laget av et helt spesielt materiale, så jeg vil absolutt ikke utelukke at vi sees igjen❤️

Vi kjørte en annen vei tilbake til Cochrane enn den vi kom fra Calgary. Denne veien slynget seg langs Bow River i mer svinger og det var mange flotte og annerledes inntrykk.

Med Joan som guide fikk vi høre at her kjørte vi gjennom «cowboy og (i denne anledning drister jeg meg til å bruke et «forbudt» ord) indianer-land».

De innfødte er dessverre ofte i uheldige livssituasjoner, med alkohol, fattigdom og mange har lav utdannelse. Det er gjort forsøk på å hjelpe, og man kan selvfølgelig si at «den hvite manns» inntog i deres territorium har mye å si for deres situasjon i dag. Det skal sies av noen innfødte har høyere utdannelse, og det kan være det som kan se ut til å være håpet for mange reservater.

Vi reiste til Anne og Rene Deschamps i Cochrane for å bo her først et par netter og også for å sove her siste natt før flyreisen hjem tidlig mandag morgen. Anne er Joans søster og er også født Morstad. Anne og Rene var på jobb da vi kom så vi satte fra oss sakene våre og dro på Lammle’s – og her snakker vi Western-butikk🤠 Jeg har vært på Lammle’s før og hadde lyst å innom:

(Bilde: wem.ca)

Vi kjøpte noen gaver til noen småjenter vi ser i morgen og jeg kjøpte en skjorte til Maia, hun elsker å kle seg ut.

Mens vi var på Lammle’s kom Anne, veldig hyggelig å hilse på henne igjen😊 Joan, Anne og to søstre til var i Norge i 2014, da bodde de i Kapteinsboligen i Evjua (Totenvika).

Vi dro tilbake til Anne og skravlet litt før mor, far og jeg dro ut til Iris (Hagen)og Rob Duhams bobil. Her var også Beverly og Keith Hagen. Keith og Rob er omtrent like bilinteresserte som far, så de fikk snakket bil.

De var i Norge i 2015 alle fire. Iris og Keith er søsken, og de er etterkommere av August Granshagen (i Amerika: Hagen) som emigrerte sammen med flere av sine søsken. August Granshagens foreldre var Antonette og Johan Granshagen (Granshagen ligger i Lensbygda på Toten). Antonette var min tippoldefar Antons søster (veldig lett å bli forvirret, det vet jeg, dette er på far -bestemor Maries – oldefar Arnts side. Se bildene under.)

Det var flere av disse søsknene eller deres barn som reiste til Amerika: tre av sju søsken, samt omtrent halvparten av de andres barn. Her er et arbeidsdokument jeg har jobbet med på disse søsknene (overstrøket betyr død før fylte 4 år❤️:

(Jeg har flere sider hjemme)

Peder Jakob, Johanne, Martinus og Anton flyttet alle fra Gaardereie-området og ut til Totenvika. Peder Jakob var nok den første, både han og Johanne giftet seg her. Martinus og Anton giftet seg mest sannsynlig før de flyttet hit, med to stesøstre; Anne Mathea Olsdatter (det står litt om henne, samt et par bilder, i Totenboka IV under Oppegård, Hjell og Aarsby) og Johanne Maria Johannesdatter. Da Karen Krupa og jeg begynte å snakke sammen i februar sendte hun litt bilder (noen ligger på Totenvikas historie på FB). Jeg sendte bildene av Anne Mathea fra Totenboka, et hvor hun sitter ved rokken sin. Da sendte Karen originalen tilbake – de viste seg at bildene var tatt av Anne Matheas barnebarn, Morris, da han var her rett etter krigen!😊

Peder Jakob, inngift Vingnæs i Totenvika, ble Wigness i Amerika. Christine, hans kone, hadde flere brødre og en søster (Ole, Nils, Bernt og Olethe) som reiste. Bernts sønn, Ole Jacob, giftet seg med Oleane fra Hagen (ikke i slekt, siden dette blir på en annen side). Akkurat denne forbindelsen kunne Beverly og jeg bekrefte da vi satt med litt slektsforskning i går i bobilen. Både Beverly og Iris er veldig interesserte i slektsforskning og Iris har også et stort dokument på disse søsknene.

Det er et bilde i Totenboka IV av låven til Peder Jabob i Wisconsin eller Minnesota, han selv og sønnene med noen hester (husker ikke sidetall akkurat nå, men under Oppegård, Hjell og Aarsby). De aller fleste Wigness og Hagens bosatte seg i Admiral, Canada. I en lignende bok fra Admiral, i provinsen Saskatchewan, står det at sønnene Ole Petter, Math (Mads) og Ed (Edward) kjent for sine «Wigness-barns». Ingen av disse stiftet familie. Heller ikke Oskar, den yngste som bodde i Heimdal, North Dakota, fikk barn. Datteren Petra, gift med Ole Smeby, fikk barn og bosatte seg i både i Minneapolis, Minnesota og Spokane, Washington.

Beverly har hjulpet med med masse informasjon om disse Wigness, siden jeg ikke har et abonnement som omfatter det canadiske ancestry. Hun har samlet dødsannonsene etter disse brødrene:

Math:

Ole Petter:

Edward:

Ole Petter Grønvold (Wold, sønn av Martinus, som reiste over sammen med Pete som jeg skrev om i går) giftet seg med Sissel Kjos og Nils Hagen giftet seg med Anne Kjos. Her var det nok sterke bånd mellom både søsken og søskenbarn❤️Magnhild kunne også fortelle at de tok over gården til Mads (Math) Wigness i Admiral.

Jeg har også kontakt med etterkommere av Ole Petter Gaarder. Ole Petter var den første som reiste og han reiste fra Gaardereie (Lensbygda), så han tok navnet Gaarder. I USA giftet han seg med Marie Hermansen Gotlandshaugen (Haugland).

Johanne Pedersdatter står også omtalt i Totenboka IV. Hun jobbet i 1891 som iglkone, altså hun behandlet folk med blodigler. Husker heller ikke sidetallet nå, men de bodde på en av Hjellsengen-plassene. Johanne og mannen Martin fra Panengstuen fikk 12 barn, hvorav 6 døde før de fylte 4 år❤️ Kan du tenke deg… Johanne reiste med hele familien og tok etternavnet Orsby i Amerika.

Hagen-slekta er godt utforsket, både av Iris, Bev og av Bjørn Ivar Thune som har skrevet boka «Min familie i Nord-Amerika.» Av de tolv barna utvandret 6: Nils, Martin, August, Oleane, Ole og Taale.

Nils giftet seg med Anne Trondsdatter Kjos (Valdres), fikk fire barn og ble boende i Fessenden, North Dakota. Martin kom først til sin bror Nils i North Dakota, var gårdbruker i Scotsguard, ikke veldig langt unna Admiral, Canada. Bev og Keith Hagen eier i dag byen Scotsguard.

(Fra Next year country, bok som Anne Deschamps har).

August har jeg skrevet litt om, men han kom til Canada 1909 og giftet seg med Clara Torgersen. Han jobbet som snekker i Swift Current (ikke veldig langt unna Admiral). Oleane har jeg skrevet litt om, hun kom også først til Fessenden sammen med August i 1907. De dro sammen til Canada 1913. Hun giftet seg med Ole Wigness, han døde av influensaen i 1918 (som flere gjorde). Ole kom til North Dakota og reiste sammen med søsteren Oleane og sin kone Ellen Sophia Rogelstad til Admiral. Ole druknet på fjorden Lac Pelletier i en alder av 40 år. Taale kom også til byen Admiral og han giftet seg med Martha Dorotea Wigness.

Nok en hyggelig dag og kveld er over💕

Pete Pederson til høyre.

🌩 I dag våknet vi til et kjempe tordenvær!Heldigvis sovnet vi igjen, men vi ligger ikke på latsiden😅 og møtte Anne og Cal til frokost kl 8:30. Veldig hyggelig var det at også min firemenning Wayne, hans kone Ashley og deres nydelig datter Harper Audrey også kom💕 De kommer også til Sundre på lørdag.

Vi sjekket ut fra hotellet og da vi hadde sjekket ut kom Joan Ailsby for å hente oss. Hun hadde med seg datteren Kari og Karis mann Kevin for å hilse på😊 Joan er fars tremenning på bestemor Maries side. Joans mor, Valerie Morstad, er søster til Magnhild Ferrari som vi skal besøke i Banff i dag.

Jeg ble sjåfør og vi kjørte innom Waynes firma rett borte i gata. Han eier et firma som driver med kjøkken og bad, alt man trenger fra start til slutt og de lager innredning selv:

Banff er Canadas høyestliggende by, 1383m over havet. Byen ligger i Rocky Mountains og befinner seg ikke veldig langt fra Lake Louise som noen kanskje kjenner igjen fra alpinverdenen.

Magnhild og Valeries far, Peder Jakob Antonsen Smedstuen (Pederson i Amerika), ble født 11. mars 1887 i Smedstuen under Hjell i Totenvika. Denne plassen eksisterer ikke lenger, men lå i nærheten av Hjell Brenneri. Peder Jakob gikk på Fagernes skole.

(Bildene har jeg fått lov å dele av Magnhild, som har tatt vare på masse gamle og fine bilder også)

Fra høyre bak, bildet er nok tatt ca 1896: Peder Jakob, Helga Petra (f.1885), Olette (f. 1889), Anton (f.1861), Arnt (min oldefar f. 1894) og Johanne Maria (f. 1862). Det kom til ytterligere fire barn senere, se bilde lengre ned. (Det kan se ut som Johanne Maria har stor mage på dette bildet, Josef ble født i 1896.)

Da Peder Jakob, som senere kalte seg Pete, ble 16 år bestemte han og søskenbarnet Ole Petter Martinusen Grønvold (17 år) seg for å dra til Amerika.

I 1910 finner jeg ham hos søsteren Olette som kom over i 1906. Hun er nå gift med Ole Foss og har nettopp fått datteren Josie Marie. De bor i Highland School, Wells, North Dakota. Pete jobber som gårdsarbeider.

Dette er familien før 1915: Josef (f.1896), Arnt (f. 1894, oldefar Håkensbakken), Sigurd (f. 1899 Håkensbakken), Magnhild (f. 1901) og Trygve (f. 1906 Håkensbakken).

Hjemme i Norge sitter familien igjen, og det skal vise seg at ytterligere to av barna, Josef og Magnhild, også reiser til Amerika;

Her ser man at Josef også reiste med sine søskenbarn i Grønvold, Pernille og Mads. Mads kom forøvrig tilbake til Norge. Mer om denne familien ved en senere anledning!

Magnhild giftet seg med Johan Helgestad i Norge og reiste med sine barn i 1924. Hun giftet seg igjen med Even Sollien i Amerika da Johan døde rundt 1950. Magnhild be 105 år.

Etterhvert flytter Pete til Admiral, Canada, hvor han gifter seg med Mary Elisabeth Christine Coutts (hennes far var fra Scotland og hennes mor hadde noen generasjoner bakover native american blood). De får 5 barn: Valerie (f. 1922, gift Morstad), Euline (f. 1924), Arnt (f. 1926), Magnhild (f. 1928, gift Ferrari) og Alec (f. 1930). Magnhild er oppkalt etter sin tante. Magnhild gifter seg med Al Ferrari og de bosetter seg i Calgary. Senere tar de over driften av et hotell her i Banff.

Magnhild og Al Ferrari får 4 sønner, Guy, Lee, Mark og Peter.

Første gang jeg møtte Magnhild var i 1999. Da reiste Tone, søskenbarn på mors side, og jeg hit til Canada. Vi var i Edmonton hos Anne og Cal og de tok oss med hit til Banff. Vi besøkte også Magnhild i 2008 da vi var i Edmonton i forbindelse med bryllupet til Anne og Cals datter, Sarah. Magnhild var også i Norge for 2 år siden (hun har også vært i Norge før). Magnhild er et fantastisk menneske. Hun har den morsomste humoren du kan tenke deg! Mor og far var her i 2012 og 2013, og da skulle far ta bilde av en deer som var helt inne på trappa her da Magnhild jaget den vekk😂 Se hva som møtte oss da vi kom i går:

Hahaha! Jeg ler enda! Magnhild har fått laget denne og hadde satt den opp på rekkverket!😂 Hun sier hun er spent på hvordan far skal få den med hjem!

Dette er Magnhild og Joan.

Magnhild kan så mye om slekta og hun deler mer enn gjerne alt hun kan og vet.

Mor og jeg fikk vesker laget av Joan som driver med patchwork – hun er kjempeflink!

Karen (som er av slekten Grønvold) i Alaska besøkte Magnhild for en måned siden da hun og datteren Zosha kjørte hjem fra Zoshas College i Idaho. Jeg visste allerede da at hun hadde laget en treasure-hunt til meg i form av hint som hun egentlig skulle lagt igjen i Calgary. Disse la hun igjen hos Magnhild i stedet. Jeg fikk nemlig første hint i posten før jeg dro. Disse hintene skulle føre oss rundt på forskjellige turistattraksjoner i Calgary og tilslutt hadde hun en liten kiste med ting som symboliserte alt vi har snakket om disse månedene. Jeg bare si at det virkelig var oppfinnsomt! Hintene var skrevet som små regler og det første handlet om Garth Brooks (selvsagt💕) og skulle lede oss til Calgary Stampede hvor Garth hadde konsert for to år siden. Her skulle vi få clue nummer 2:

Magnhild, Joan, mor, far og jeg løste sammen denne som ble Calgary Tower.

Neste hint var denne:

Hvor vi hadde flere muligheter siden løvene som voktet Calgary Bridge hadde blitt flyttet for å restaureres og det var satt opp duplikater. Den ene løven er nå rett utenfor Calgary Municipal Building.

Så her skulle jeg finne «skatten». Hva som var i denne skatten er en lang historie i seg selv, men Karen hadde gjort seg veldig flid med detaljene. Blant annet var det to symboler på denne lille kista som jeg skal fortelle om ved en annen anledning:

Etter middag gikk Joan, mor, far og jeg på bjørnejakt. Magnhild har hatt grizzly på verandaen, så selv om det ikke er vanlig, så snakket vi ganske mye om det da vi gikk stien gjennom skogen til Fairmont Banff hotell.

Siden blogginnlegget mitt allerede er veldig langt, så kan dere selv lese om hotellet på denne plaketten.

Etter en rolig, men innholdsrik dag i Banff, nok en gang på grunn av fantastiske mennesker, la jeg meg i går kveld med lyden av hummingbirds utenfor vinduet (helt sant!) Mor fikk heldigvis et bilde av dem utenfor Magnhilds vindu, på tross av at jeg har jaktet på et bilde selv:

(Downtown Calgary.)

I dag, tirsdag, hadde vi en avtale med enda en nyoppdaget slektning. Hun og mor har samme tippoldeforeldre.

Da jeg la inn Oskar Andrew og hans foreldre Oluf Olausen Brækken (f. 1868) og Anna Eriksdatter (f. 1867) i hhv Vardal og Snertingdal på mitt slektstre på ancestry.com, fikk jeg nemlig en match med Sue Beth. Jeg sendte en melding inne der, etter en liten stund fikk jeg svar, og på kort tid hadde vi kontakt på Facebook og Messenger. Det jeg ikke visste var at Oskar Andrews tante, Lina, og hennes mann Bernt Saxberg hadde emigrert til Amerika. Når man får match på ancestry, får man masse opplysninger. Både som andre har lagt inn og som ligger i systemet.

Lina og Bernt Saxberg reiste 27. oktober 1905 med båten Angelo til North Dakota. Med seg hadde de sønnene Erik og Johan. De fikk også Albin og Selma i Amerika. Albin er Sue Beths bestefar.

Da vi møtte Sue Beth hadde hun med seg masse bilder og et tykt hefte med slektshistorie, deriblant et dokument skrevet av Erik, en av sønnene, som fortalte om deres liv her i statene.

Han forteller at familien måtte dra fra Norge på bare et par dager da de først hadde bestemt seg for å dra og at de reiste med et kveg-skip til Liverpool i England og videre til Amerika, med båt gjennom St. Lawrence seaway. St. Lawrence seaway er vannveien som kobler Atlanterhavet til de store sjøene, deriblant Lake Superior som vi var ved i Superior og Duluth:

(Bilder: Wikipedia)

Vel, familien Saxberg kom denne veien til Minneapolis og familien flyttet rundt fra farm til farm noen år. Faren Bernt jobbet også ved jernbanen på et tidspunkt. De bodde det meste av livet sitt i Cooperstown, North Dakota.

Sue Beth har ikke vært i Norge, vi håper å se henne og mannen igjen også🇳🇴🇺🇸😊

Vi kjørte ca 3 timer til the Cities, St. Paul og Minneapolis til flyplassen for å reise videre til Calgary, Canada. Det var en grei flytur på ca 2 timer.

Calgary er den største byen i provinsen Alberta og den tredje største i Canada. Calgary er kjent for Calgary Stampede, og her snakker vi cowboyer:

(Bilder: cnn.com og calgarystampede.com)

På flyplassen stod to veldig fine mennesker for å møte oss, Anne og Cal Lyseng❤️ Dette er slektninger vi har kjent i mange år, de har vært hos oss flere ganger og vi har vært hos dem flere ganger. De kom ned hut til Calgary fra Edmonton hvor de bor, 3 timers kjøring bare for å møte oss på flyplassen, sove på samme hotell og spise frokost. Heldigvis sees vi igjen på lørdag til family reunion😊

Etter frokost i dag gikk turen til byen Viroqua, vest for Madison. I Echart Park Shelter hadde familien pyntet og ordnet i stand til piknik til vi kom; grillmat med tilbehør. Her var mange fra familien Fredricksson samlet, etterkommere av Magda som vi møtte flere av også på søndag. Alle synes det var så koselig å hilse på oss. Her ble det utvekslet navn og tilhørighet samt vist frem bilder – slekta vokser og vokser😊

Bildet er av Marie til høyre, Magda og Kenneth, Magdas ene sønn.

Den ene linjen var representert med hele 4 generasjoner, fra Gloria på snart 88, Lorain, Maria og Jessica på 20🥰 Veldig hyggelige mennesker alle sammen! Vi fikk til og med en gave som hadde blitt sendt til oss, via Lorain, med post! Det var hennes bror som hadde laget treskrin til oss – kjempeflotte! Jeg vet allerede at jeg skal oppbevare bunadssøljene mine i min!🤩

Etter piknik ble det tatt bilde av alle. Det var trist å si hadet til Karen Dorman og hennes mann, Tom, men vi håper å se dem – og de andre – i Norge snart❤️ Tusen takk for at dere har tatt i mot oss!

Hit kom Marie og Ole Løkken, jeg tror det var ca i 1920, mulig det var tidligere. Dette huset bygget Ole selv siden han var snekker. Oldebarnet, Gloria, forteller at han hugget trær oppe i skogen og hadde fått et tre over seg. Det endte opp med noen brukne ribbein. Han sa da: Det skal mer til for å ta livet av en nordmann!💪🏼 🇳🇴

Gloria, hennes barn Lorain og Howie, samt Howies kone Karen, tok oss med utover forbi Avalanche og ut til denne familiefarmen hvor Marie og Ole bodde resten av sitt liv. Huset er i dag bebodd av en hyggelig, eldre dame som mer enn gjerne viste oss huset sitt. Da de tok over måtte de tette mellom alt tømmeret med isolasjon. Det var veldig rart å være der, rart å tenke på, at i dette huset bodde oldemors søster, så langt hjemmefra. Slik så huset ut før de begynte å restaurere:

Her er noen flere bilder:

Tenk, disse stokkene er hogget og satt opp av Ole Løkken fra Totenvika❤️

Damen som bodde her hadde noen originale papirer fra diverse overdragelser av land også (Carrie Widner er den nest eldste datter av Marie og Ole):

Her er familien til Ole og Marie, Karen (Carrie), Magda og Amalie (Molly), Marie med Olga på fanget, Jennie og Ole:

Og dette er kisten som Marie kom med i 1904. Bildene har jeg fått av etterkommerene.

Vi satte så kursen mot La Crosse. En av våre nye slektninger, Jennie (som bor i La Crosse), ville guide oss til La Crosse litt utenom Highway, så vi fulgte etter hennes bil. Hun kjørte gjennom Westby, som er en by hvor flere nordmenn reiste til og videre gjennom et flott åkerlandskap til La Crosse og til hotellet vårt.

Grunnen til at vi ville ha en natt i La Crosse er at mors bestefar, Oskar Andrew Bækkelund, ble født her. Hans foreldre Oluf og Anna Brekken dro hit i 1890. I mars 1892 ble altså sønnen Oskar Andrew født. Vi har lite informasjon om deres reise, så jeg håper å finne mer senere og skrive om. Det vi vet er at de dro hjem til Norge da de fikk tilbud om å ta over familiegården i Snertingdalen rundt 1894.

Vi ble med Jennie på litt sightseeing langs Mississippi River med middag ved elvebredden – veldig flott!

Etter middag dro vi opp til the Bluffs, en høyde med flott utsikt over La Crosse. La Crosse er delt i en nordre og en søndre del, av et sumpområde:

Her er vi med Jennie:

Tusen takk for en flott kveld❤️