Bildet over er fra Stoughton – Vennevoll er et lite «veikryss» hjemme på Skreia❤️

I 1903 dro Ole Jensen Løkken fra Totenvika med sin eldste datter, Amalie (f. 1888) til Amerika. Det skulle gå et år før Marie Karlsdatter Slåttsveen reiste etter med deres tre andre døtre; Karen Mathilde (f. 1891), Magda (f. 1893) og Jenny Kristine (f. 1900). Alle reiste til Wisconsin.

(Kilde: Toten emigrant 1846)

(Marie reiste med skipet «Island» 19. mai.)

Marie er søster til min oldemor Julie Karlsdatter Slåttsveen, som var mor til min bestefar Marius (altså hun som satt igjen da oldefar Martinus dro i 1912).

At Marie reiste til Amerika visste jeg ikke før jeg ved en tilfeldighet, på leting etter andre som emigrerte, fant familien i emigrantlistene for Østre Toten. Igjen lette jeg på ancestry.com, i folketellinger, på Find A Grave, i dødsannonser og ved å google, og fant tilslutt e-postadresser til en mann i Washington og en i South Beloit. Jeg sendte en e-post og det gikk ikke lenge før jeg fikk e-poster tilbake fra begge. Jeg har også gjennom ancestry fått kontakt med en eldre herre som vi dessverre ikke får til å møte på denne turen. På denne måten hadde jeg i løpet av relativt kort tid noen nye venner/slektninger på Facebook og kontakten var opprettet!

De jeg nå hadde fått kontakt med var etterkommere av både Karen Mathilde, Magda (nå Maggie) og Jenny😊

En av etterkommerne til Maggie, Karen (det er mange Karen i slekta), stod til og med opp igjen midt på natta og vi snakket en stund på Messengervideo, veldig moro! Jeg har også fått flere kontakter i denne slekta. Det viste seg også at Karen og noen av hennes nærmeste hadde vært i Norge, på Myrvang hvor Julie og bestefar bodde i 2005! Tenk, rett i nabolaget uten at vi visste det!😄

Det er Karen vi besøkte lørdag kveld og som har organisert å treffe noen av slektningene i dag. Vi bestemte oss for å møtes i Stoughton, ikke langt syd for Madison, hvor familien fra South Beloit også kun hadde 40 minutters kjøretur nordover. Stoughton er også en VELDIG norsk by, med annenhvert amerikansk og norsk flagg i hovedgaten, så det var et godt valg som møteplass:

Maggie fikk 8 barn, hvorav den yngste, William og hans kone, fortsatt er i live og var med for å møte oss i dag! William (Bill) er 87 år og det er virkelig så stas at han ønsket å komme!

Av etterkommere etter Jenny Kristine er det Justin Bean, hans kone Karen og hans søster Stephanie Costello som jeg har hatt mest kontakt med. Sammen med deres bestemor, Lois, som er inngiftet i slekta har mor, far og jeg hatt en Messenger-gruppe hvor vi har snakket fra tid til annen.

Karen, Justin og jeg avtalte et familietreff på Viking Brew Pub i Stoughton kl 1:00 pm Søndag 16. juni.

Siden vi hadde litt tid før kl 1, hadde mor og far lyst til å besøke Oscar og Shirley Linnerud som de besøkte da de var her i 2008. De kjørte Route 66 sammen med min søster Kjersti, Karin og Roy Aage Grenheim, i etterkant av et besøk vi hadde i Edmonton og Banff, Canada, i et bryllup (Mari, min eldste datter, Kjersti’s samboer John Anders og jeg dro tilbake til Norge).

Oscar og Shirley er slektninger av Karin Grenheim en av mors barndomsvenninner, og de eier og driver en relativt stor familiefarm som holder på med mais og erter, mest mais. Rett etter at vi kom dit dukket også deres datter, Shelley, opp. Mor og far bodde hos henne da de var her sist og det ble et hyggelig gjensyn! Ekteparet er rundt 90 år begge to, men Oscar holder fortsatt på, sammen med sønn og svigersønn. For et flott hus de har! Og for en flott samling av gamle ting! OG en helt fantastisk samling av John Deere «ting»; alt fra lamper, møbler, klokker, skilt, leker, tapet, gardiner og selvsagt var det en stor John Deere maskinpark:

Shirley hadde begge sine bestemødres brudekjoler! Så flotte!💕

Vi fikk ikke lov til å reise herfra uten å finne oss en ting fra det Shirley kalte sitt junkroom: Mor fant en flott glasskaraffel og jeg en gammel kaffekvern som jeg skal sette på den gamle svartovnen min hjemme på kjøkkenet:

Shelley sa vi MÅTTE komme innom henne da vi dro for hun ville også gi oss noe, vi gikk ut igjen derfra med en stappfull pose med godluktende såper, kremer og lys:

Og hvis noen lurer – det var UAKTUELT å takke nei😉🥰 Vi håper Shelley og hennes mann Wendell kommer til Norge snart!

På Viking Brew Pub hadde Maggie-familien kommet rett før oss og det ble en runde med presentasjon og heldigvis for mange som ikke har dette under huden (som jeg begynner å få) så hadde Karen laget et større slektstre hvor grenene var skrevet ned. Jeg fylte på vår gren og det ble flere navn etterhvert. Her var altså Bill og kona Beverly med sine to døtre, Heidi og Kirsti, samt Heidi’s datter Jenna med forlovede og deres to barn, Karen fra sin fars linje og Nancy som er inngift på en tredje linje. Like etter kom Justin og hans far, Tod, bestemor Lois, kona Karen og deres tre barn. Lois mann, Roger, var barnebarn av Jenny Kristine, så her var det mange generasjoner nedover – kjempestas!

Og så koselig å se noen på Maia’s alder! Vi fikk veldig god kjemi og de lurte meg med sine kortriks, lurte på hva jeg har på tanna mi, om jeg virkelig var deres cousin og jeg sa de måtte spare penger og komme på besøk til oss i Norge❤️

Praten gikk lett over en sein lunsj og vi utvekslet informasjon og adresser. Etter lunsj ble det en fotoseanse og her er hele flokken som var samlet:

Vi håper så se mange av disse igjen❤️

Vi var tilbake på hotellet igjen litt før kl 6 og halv 7 dro vi på restauranten Texas Road House i Madison for å spise middag. Vi var Karen, Tom og Antoine og oss. Veldig hyggelig og høyrøstet, amerikansk atmosfære med countrymusikk, linedance fra kelnerne og peanøttskall på gulvet🥜😉

På turen hjem guidet Karen oss gjennom Madison by med den flotte Capitol-bygningen som ruvet over byen. Ingen bygninger kan etter loven være høyere, noe som vi synes var ganske fint. Madison ligger mellom fire sjøer og er hovedstaden i staten Wisconsin.

Nok en begivenhetsrik dag er omme her i Amerika❤️ Jeg er veldig heldig som får oppleve dette, takket være at mor og far ville ta meg med på dette❤️

I går, lørdag, var planen å reise tidlig til Railroad museum i Duluth. Da jeg våknet hadde Karen Krupa (ei flott dame fra Alaska som jeg har blitt veldig godt kjent med fordi vi er i slekt og begge elsker slektsforskning) spennende nyheter til meg! Jeg hadde «rapportert» om de siste hendelsene om kartene vi fant over Foxboro og hun hadde funnet sønnene til Clyde Will! Disse to sønnene levde fortsatt i Superior og Foxboro, tenk det. Den eldste var 13 år da Martinus døde og bør kunne huske ham.

Karen vet også at jeg ikke er veldig redd for å ta en telefon (mer om det en annen gang), så hun hadde også gitt meg telefonnumrene!😊 Klokka var bare halv 6 på morgenen da jeg så dette, så det var litt tidlig å ringe noen, selv om jeg var veldig spent på å høre noe mer om Martinus😉

Frokost her er noe annet en brødskive med brunost. Jeg trenger ikke frokost med det samme jeg står opp, men når jeg blir sulten så vil jeg gjerne ha noe som metter.

Her er frokosten min de to første dagene, i tillegg spiste jeg litt frokostblanding.

Etter frokost ringte jeg først den eldste broren uten å få svar. Hos den andre fikk jeg snakke med kona som kunne bekrefte at Clyde Will var faren til mannen hennes, men at mannen var ute. Jeg kunne ringe tilbake senere. Hun sa jeg burde snakke med den andre broren. Jeg prøvde å ringe tilbake til begge utover dagen, men fikk dessverre ikke tak i dem, uten at jeg vil spekulerer her mer om hvorfor. Men jeg kommer nok til å prøve å kontakte dem igjen på et vis.

Vi pakket inn i bilen og reiste til jernbanemuseet over brua, i Duluth. Det var en veldig fin opplevelse. Her var det et eget venterom for emigranter og de hadde flotte fotoutstillinger med mye informasjon. Jeg tok masse bilder for at jeg senere skal kunne lese og lage meg et bilde av det som står der.

Her står det om norske, svenske, tyske, italienske og greske familier som kom hit til Amerika for å starte et nytt liv. De dro fra et fattig hjemland til et håp om bedre tider «over there». Og Amerika vokste raskt og behovet for en jernbane vokste frem.

Kanskje var det en slik annonse Martinus kom over, som gjorde at han dro til Superior og Duluth og ble her resten av sitt liv?

Vi har tullet litt med at «Der er Martinus!» når vi har sett et bilde av en mann, sånn som at det er en av disse her:

Eller her:

Eller kanskje det er han her?

Det går i allefall an å tenke seg til at det kan ha vært han, for det var antakelig slik han jobbet, som «section labour», en del av et arbeidslag som reiste rundt å lagde nytt eller gjorde vedlikehold på jernbanen i dette området.

Det er James J. Hill som har fått æren for den store utbyggingen av jernbanen som strakte seg fra the Midwest to the Pacific Ocean. Det hele begynte med at han, sammen med sine partnere, kjøpte opp det konkursrammede St. Paul & Pacific Railway og formet i 1879 St. Paul, Minnesota & Manitoba Railway Co. Hill skaffet arbeidskraft ved å tilby familier hus langs jernbanen og på bare 5 år var StPM&M verdt ufattelige $25.000.000 (i dag nærmere $700.000.000). Mellom 1883 og 1889 bygget han ut jernbanen i Wisconsin, Minnesota, North Dakota og Montana. I 1893 strakte Hill’s Great Northern Railway seg fra St. Paul i Minnesota til Seattle i Washington, noe som gjorde jernbanenettet transkontinentalt. I 1889 kjøpte Hill det meste av rettighetene til the Mesabi Range, et jernutvinningsområde i Minnesota (som ligger i området rundt Two Harbours hvor vi var på fredag), noe som førte til at han kunne skipe ut store mengder jernmalm til stålverk i Midtvesten. The Great Northern tilbød også landområder i stor grad til blant andre skandinaviske emigranter og Hill bygget både skoler og kirker til settlerne. Utover det tidlig 1900-tall kjøpte Hill opp flere jernbaner og ved sin død i 1916 var han verdt mer enn $53.000.000 (i dag over $1.200.000.000). Ikke rart han ble kalt «The Emipre Builder».

(Kilder: Wikipedia og Find a grave)

Tilbake til jernbanemuseet. Nede i kjelleren var det en stor hall med tidsriktige butikkvinduer som lå langs jernbanen hvor togene stod utstilt. Noen av togene var ENORME! Her følger et knippe bilder:

Jeg faller jo lett for navnet Great Northern Railway:

Det gamle lokomotivet heter the William Crooks og er kjent for å være toget som Hill reiste med.

I løpet av formiddagen hadde vi bestemt oss for å kjøre om Foxboro igjen og se om vi kunne finne igjen de stedene som Clyde Will hadde eid i Dedham Road.

Vi kjørte nordfra og brukte både nymoderne, digitalt kart og de gamle kartene jeg hadde tatt bilde av. Bildet over er fra krysset hvor Dedham Road og Highway B krysser hverandre. Vi er relativt sikre på at vi fant de riktige eiendommene og det står hus her i dag. Dette første er tatt av eiendommen nærmest Highway B og ligger helt inntil jernbanen (til høyre). De to neste på naboeiendommen og det siste på den største og nordligste eiendommen. Tenk, på et av disse er det helt sikkert at Martinus bodde!❤️

Vi måtte tilslutt sette kursen sørøstover mot Madison, som var dagens mål. Det var en tur på omtrent 6 timer. En matstopp ble det, også møtte vi et forferdelig regnvær, så mye regnet det at vi måtte stoppe langs veien for vi så nesten ikke foran oss (flaks for motorsyklisten foran oss at det var en veibro, se bildet).

Midt oppi det hele byttet mor og jeg på sjåførjobben, kjempelettvint😂:

Omtrent klokka 7 kom vi frem til Monona, en forstad til Madison til Karen og Tom Dorman. Karen er min firemenning på min oldemor Julies side. Julies storesøster, Marie, og hennes mann og døtre, emigrerte til Amerika. Karen hadde besøk av en fransk utvekslingsstudent, en hyggelig 16-åring som heter Antoine. Å skravle litt om interesser til en 16-åring gjør at en savner de hjemme❤️ Vi spiste pizza og kake, og snakket om slekt og Norge og USA. En veldig hyggelig kveld, før vi fant hotellet vårt for natta.

Tilslutt for i dag, et bilde fra Dedham Road hvor Martinus tråkket, elle kanskje syklet, i sin tid. Det er ikke ulikt veiene på Toten, ikke sant?❤️

I går, fredag, møtte vi Ole og Karen på Douglas County Historical Society. Lokalet het Vasa Temple (bygget av en svensk organisasjon). Her stod det fire karer klare til å hjelpe oss. Når man egentlig ikke helt vet hva man kan forvente å finne – eller ikke finne – så føler man jo litt press når noen spør😅

Det første jeg kunne tenkt meg å hatt er et bilde av Martinus. Så var det hvor man kan finne det? Disse karene var nok heller ikke helt sikre på det. Den ene av disse karene viste seg å være den som fant informasjonen om Martinus død. Han hadde nok lett i diverse registre før jul for å finne informasjon, så det var nok grunnen til at de var usikre på hvor man kunne lete nå.

Jeg fikk med fire forskjellige dødsannonser sammen med denne informasjonen om Martinus død, disse fant jeg frem.

I den ene står det at han var medlem av «BARE», så Karen googlet litt og du vet, når man søker etter «BARE» på engelsk så kan man få opp mye rart (hvis noen lurer så kan det bety naken)😆 Den ene mannen med brune bukser foreslo at det kunne stå for Brother Assosiation of Railroad Employees og gikk inn på et bakrom for å lete på pc. Han fant ikke noe på dette navnet, men han ga meg en liste over andre slike assosiation’s, så jeg må lete litt mer når jeg kommer hjem. Det er høyst sannsynlig at det var denne organisasjonen som betalte for begravelsen.

Det ble hentet opp to tykke store bøker, og når jeg mener store så var de på størrelse med Aftenposten og tykke som en bibel. Her var aviser fra 1952 satt inn. I den ene dødsannonsen stod det at Martinus døde på onsdag og at begravelsen skulle holdes på mandag. Den ene karen, han med svarte bukser, bladde opp på dagene etter onsdag og fant igjen to av dødsannonsene jeg hadde, men ikke noe mer.

Jeg har også lyst til å finne ut mer om hvordan området her var på den tiden og hvilken rolle jernbanen spilte da. Grunnen til det er at om ikke annet så kan man få et større bilde av hvordan Martinus liv kan ha vært. Mannen med flanellsskjorte jobbet med en skala-modell av Superior fra disse tider og jeg sa han måtte sende meg et bilde når han var ferdig, det skulle han gjøre😊Jeg fikk også et tegnet kart over Superior, riktignok fra 1880-1890, men likevel et veldig fint kart (som ser gammelt ut), og ser man godt etter ser man allerede her at jernbanen var godt utbygget:

For den som ikke er kjent er Superior lokalisert helt i det sørvestre hjørnet av Lake Superior og kalles sammen med nabobyen Duluth rett over brua for Twin Ports. Superior er i Wisconsin og Duluth er i Minnesota. Byene er kjent for skipsindustri og ble en stor del av nettverket av jernbanen på slutten av 1800- tallet på grunn av sin beliggenhet ved The Great Lakes.

Så mye nytt ble det altså ikke å finne her, dessverre..

Vi forflyttet oss til Superior Public Library. Vi lette litt på måfå og Ole fant en artikkel om jernbanen som jeg tok bilde av for senere bruk. På et skilt ved en dør stod det Local History. Ole spurte en ung mann om de kunne ha noe her og etter litt leting fant vi endelig noe!

Bibliotekaren fant kart over området rundt Foxboro fra 1956! I folketellingen i 1940 står det at Martinus bodde i Dedham Road. Rett under Martinus står Clyde C. Will med familie. Clyde Will nevnes også i begravelsespapirene som eier av huset Martinus bodde i da han døde. Rett under Martinus stå en annen familie, så er det en strek før gatenavnet endres til Highway B.

Da vi var i Foxboro forrige dagen kjørte vi forbi skiltet med Dedham road og kjente igjen navnet, men da var vi veldig klare for hotellet. Nå har vi fått kart både fra 1956 og 1964 hvor det står hvilke eiendommer Clyde Will eide og de er nettopp der, i Durham Road!

Hvis man ser nede på kartet, litt til høyre for midten ser man navnet og hvis man følger veien (den hvite rette linjen) nordover finner man C & D Will akkurat her jernbanen krysser eiendommen. Videre oppover denne veien ser man også en eiendom som Will eier. Man kan også se Highway B som en litt tykkere sort og hvit strek helt nede fra midten og mot høyre i bildet. Det er naturlig å tro at Martinus bodde på en av disse eiendommene etter folketellingen å dømme!

I 1964 så kartet sånn ut. Her er de to sydligste eiendommene, nærmest Highway B, overtatt av noen andre. Dette er zoomet litt ut og vi befinner oss i kvadrat 13 og 24 ute til høyre:

Om dette var nåla i høystakken eller ikke, tja.. Men vi fant i allefall med relativt stor sikkerhet ut hvor han bodde.

Resten av dagen gikk med til en lang og hyggelig lunsj med Ole og Karen, og en tur med dem til Canal Park i Duluth hvor det var flott utsikt over Lake Superior og mot the Port of Duluth. Dessverre fikk vi ikke se noen av de riktig store skipene seile gjennom porten, men jeg fant et bilde av et på nettet – noen av skipene er GEDIGNE!

(Foto: greatlakesseaway.org)

Ole og Karen tok oss også med til Two Harbours et lite stykke oppover vestsiden av Lake Superior. Her fikk vi se et enormt (ja, VELDIG stort dette også) dokkinganlegg for skip. Her laster de jernmalm fra anlegget i bakgrunnen. Jeg tok et fint bilde, men det er ikke godt å se anlegget så måtte låne et fra nett her også.

(Foto: miningartifacts.org)

Tilbake på hotellet sa vi hadet til Ole og Karen, jeg sa til mor og far at det er rart å føle at man kjenner noen etter å ha vært sammen bare et døgn, men vi hadde så mye å snakke om❤️ Vi håper de kommer og besøker Norge igjen snart!

Endelig!

I går ble det en veldig lang dag. Nærmere 30 timer i så og si våken tilstand! Men veldig verdt det❤️

Etter to flyreiser, som forøvrig faktisk gikk relativt raskt etter min mening, landet vi endelig i Minneapolis i går 11:25 am, lokal tid. Vi hentet leiebil og jeg ble sjåfør i en større og romsligere bil enn vi hadde planlagt, far skulle da tross alt på jakt etter sin bestefar!

Underveis på flyturen hadde jeg kommunisert med en ny slekting, Vicky Totland Nettum. Hun er også riktignok «bare» inngift i Nettum-slekta sånn som meg, men vi kom i allefall i kontakt da jeg sporet opp min mann Tommys slekt nå etter jul. Jeg fant nemlig ut at Tommy sin oldefar, Herman Nettum, hadde to brødre som emmigrerte til Amerika: Andreas (Andrew) og Ole Olsen Nettum. Gjennom ancestry.com og treff her, samt å lete i dødsannonser på nettet kom jeg frem til Vicky og hennes mann, David. David og min svigerfar Roar, er firemenninger. Vicky fortalte meg at like ved flyplassen i Minneapolis ligger Fort Snelling National Cemetery. Her ligger Harry Bertram Nettum og hans kone Lois begravet. Harry og Roar’s fars Rolf var tremenninger.

Fort Snelling er en militær kirkegård hvor alle som har hatt ærefull, aktiv tjeneste – og deres ektefeller – kan bli gravlagt. 

Veteran Harry B. Nettum tjenestegjorde i WWII fra 1. mai 1942 til 17. januar 1946 som sersjant.

Så da ble det altså et kirkegårdsbesøk til! Et fantastisk skue med en sånn kirkegård, helt ulikt noe jeg har sett før. Vi ble også vitne til to hvitkledde soldater i stram givakt da et gravfølge kom kjørende for å sende en soldat til sitt siste hvilested. For en fra bygda på Toten i Norge, var scenene akkurat som tatt ut av en amerikansk film.

Vel, vi måtte reise videre og det var disse tre timene bil med retning mot Foxboro, Wisconsin, som ble de seigeste på turen, på tross av målet for denne etappen. Vi måtte stoppe og bytte på å kjøre fordi «trøtten» begynte å melde seg hos oss alle tre (vel, far sier han ikke var da;)). Men da vi begynte å nærme oss det som på kartet heter Foxboro, men som tilsynelatende ikke hadde store bebyggelsen, så ble stemningen i bilen litt mer spent – jeg sang Vazelina av full hals!

Plutselig var skiltet som fortalte oss veien til Summit Cemetry der! Vi var nå så langt ute på bygda at det var grusveier og alt lignet så mye mer på hjemme. Kirkegårdstjeneren skulle merke graven med «a pink ribbon», og jeg så for meg et forefallet igjengrodd buskas hvor vi måtte lete etter denne pinnen. Da vi rullet inn på kirkegården, ble vi derfor forundret over hvor velholdt den var.

Vi gikk mot den søndre delen av kirkegården slik vi hadde fått instrukser om og der – i all enkelhet – stod en pinne med rosa sløyfe. M. Linstad.

Så her ligger han altså begravet, oldefar Martinus. Som vi har undret oss over. Som vi har pratet så mye om. Som antakelig har voldt masse tanker for de nærmeste i alle disse årene. Som har ført mor, far og meg på denne reisen. Vi hadde med oss noe som kunne erstatte denne pinnen – men ikke alle tankene – for tankene vil fortsatt kværne om dette livet som starter i 1885 og endte her på landsbygda i 1951:

Kanskje kan man si at det ble mer et hvilested nå når vi, som de nærmeste som antakelig besøkte han siden han dro i 1912, kunne stå her å tenke og snakke om hans liv❤️ Det eneste andre levende vi så var store vakre sommerfugler og små krypende maur.

Vi måtte tilslutt videre. Det gjensto noen miles til Superior og hotellet vårt. Vi hadde også en avtale med Ole Olsen og hans kone Karen. Ole er leder for Totenlaget her i USA og jeg har vært endel i kontakt med han i forbindelse med blant annet letingen etter Martinus. Etter en halvtime på rommet med litt niste vi hadde igjen og en kattevask av ansiktet kjørte vi for å møte Ole og Karen. En liten «sightseeing» (les bomtur) over brua til Duluth og mye latter (begynte å blitt slitne!) endte tilslutt med at fant vi dem igjen i Superior. En koselig time med prat om slekt og slektsreiser både i Amerika og Norge! Vi skal møte dem igjen i dag, fredag, for å få hjelp til å lete i arkiver her i byen – vi kommer til å ha mye å snakke om i dag også:)

Martinus jobbet i Great Northern Railroad, så jeg avslutter med et bilde jeg tok ved «stasjonen» i Foxboro – et symbol på hans – og andres – liv, både reisen før og etter, til og fra. Og reisen for min del, den fortsetter.

Thanks for joining me!

Good company in a journey makes the way seem shorter. — Izaak Walton