«Litt» John Deere🚜 og nye slektninger💕

Bildet over er fra Stoughton – Vennevoll er et lite «veikryss» hjemme på Skreia❤️

I 1903 dro Ole Jensen Løkken fra Totenvika med sin eldste datter, Amalie (f. 1888) til Amerika. Det skulle gå et år før Marie Karlsdatter Slåttsveen reiste etter med deres tre andre døtre; Karen Mathilde (f. 1891), Magda (f. 1893) og Jenny Kristine (f. 1900). Alle reiste til Wisconsin.

(Kilde: Toten emigrant 1846)

(Marie reiste med skipet «Island» 19. mai.)

Marie er søster til min oldemor Julie Karlsdatter Slåttsveen, som var mor til min bestefar Marius (altså hun som satt igjen da oldefar Martinus dro i 1912).

At Marie reiste til Amerika visste jeg ikke før jeg ved en tilfeldighet, på leting etter andre som emigrerte, fant familien i emigrantlistene for Østre Toten. Igjen lette jeg på ancestry.com, i folketellinger, på Find A Grave, i dødsannonser og ved å google, og fant tilslutt e-postadresser til en mann i Washington og en i South Beloit. Jeg sendte en e-post og det gikk ikke lenge før jeg fikk e-poster tilbake fra begge. Jeg har også gjennom ancestry fått kontakt med en eldre herre som vi dessverre ikke får til å møte på denne turen. På denne måten hadde jeg i løpet av relativt kort tid noen nye venner/slektninger på Facebook og kontakten var opprettet!

De jeg nå hadde fått kontakt med var etterkommere av både Karen Mathilde, Magda (nå Maggie) og Jenny😊

En av etterkommerne til Maggie, Karen (det er mange Karen i slekta), stod til og med opp igjen midt på natta og vi snakket en stund på Messengervideo, veldig moro! Jeg har også fått flere kontakter i denne slekta. Det viste seg også at Karen og noen av hennes nærmeste hadde vært i Norge, på Myrvang hvor Julie og bestefar bodde i 2005! Tenk, rett i nabolaget uten at vi visste det!😄

Det er Karen vi besøkte lørdag kveld og som har organisert å treffe noen av slektningene i dag. Vi bestemte oss for å møtes i Stoughton, ikke langt syd for Madison, hvor familien fra South Beloit også kun hadde 40 minutters kjøretur nordover. Stoughton er også en VELDIG norsk by, med annenhvert amerikansk og norsk flagg i hovedgaten, så det var et godt valg som møteplass:

Maggie fikk 8 barn, hvorav den yngste, William og hans kone, fortsatt er i live og var med for å møte oss i dag! William (Bill) er 87 år og det er virkelig så stas at han ønsket å komme!

Av etterkommere etter Jenny Kristine er det Justin Bean, hans kone Karen og hans søster Stephanie Costello som jeg har hatt mest kontakt med. Sammen med deres bestemor, Lois, som er inngiftet i slekta har mor, far og jeg hatt en Messenger-gruppe hvor vi har snakket fra tid til annen.

Karen, Justin og jeg avtalte et familietreff på Viking Brew Pub i Stoughton kl 1:00 pm Søndag 16. juni.

Siden vi hadde litt tid før kl 1, hadde mor og far lyst til å besøke Oscar og Shirley Linnerud som de besøkte da de var her i 2008. De kjørte Route 66 sammen med min søster Kjersti, Karin og Roy Aage Grenheim, i etterkant av et besøk vi hadde i Edmonton og Banff, Canada, i et bryllup (Mari, min eldste datter, Kjersti’s samboer John Anders og jeg dro tilbake til Norge).

Oscar og Shirley er slektninger av Karin Grenheim en av mors barndomsvenninner, og de eier og driver en relativt stor familiefarm som holder på med mais og erter, mest mais. Rett etter at vi kom dit dukket også deres datter, Shelley, opp. Mor og far bodde hos henne da de var her sist og det ble et hyggelig gjensyn! Ekteparet er rundt 90 år begge to, men Oscar holder fortsatt på, sammen med sønn og svigersønn. For et flott hus de har! Og for en flott samling av gamle ting! OG en helt fantastisk samling av John Deere «ting»; alt fra lamper, møbler, klokker, skilt, leker, tapet, gardiner og selvsagt var det en stor John Deere maskinpark:

Shirley hadde begge sine bestemødres brudekjoler! Så flotte!💕

Vi fikk ikke lov til å reise herfra uten å finne oss en ting fra det Shirley kalte sitt junkroom: Mor fant en flott glasskaraffel og jeg en gammel kaffekvern som jeg skal sette på den gamle svartovnen min hjemme på kjøkkenet:

Shelley sa vi MÅTTE komme innom henne da vi dro for hun ville også gi oss noe, vi gikk ut igjen derfra med en stappfull pose med godluktende såper, kremer og lys:

Og hvis noen lurer – det var UAKTUELT å takke nei😉🥰 Vi håper Shelley og hennes mann Wendell kommer til Norge snart!

På Viking Brew Pub hadde Maggie-familien kommet rett før oss og det ble en runde med presentasjon og heldigvis for mange som ikke har dette under huden (som jeg begynner å få) så hadde Karen laget et større slektstre hvor grenene var skrevet ned. Jeg fylte på vår gren og det ble flere navn etterhvert. Her var altså Bill og kona Beverly med sine to døtre, Heidi og Kirsti, samt Heidi’s datter Jenna med forlovede og deres to barn, Karen fra sin fars linje og Nancy som er inngift på en tredje linje. Like etter kom Justin og hans far, Tod, bestemor Lois, kona Karen og deres tre barn. Lois mann, Roger, var barnebarn av Jenny Kristine, så her var det mange generasjoner nedover – kjempestas!

Og så koselig å se noen på Maia’s alder! Vi fikk veldig god kjemi og de lurte meg med sine kortriks, lurte på hva jeg har på tanna mi, om jeg virkelig var deres cousin og jeg sa de måtte spare penger og komme på besøk til oss i Norge❤️

Praten gikk lett over en sein lunsj og vi utvekslet informasjon og adresser. Etter lunsj ble det en fotoseanse og her er hele flokken som var samlet:

Vi håper så se mange av disse igjen❤️

Vi var tilbake på hotellet igjen litt før kl 6 og halv 7 dro vi på restauranten Texas Road House i Madison for å spise middag. Vi var Karen, Tom og Antoine og oss. Veldig hyggelig og høyrøstet, amerikansk atmosfære med countrymusikk, linedance fra kelnerne og peanøttskall på gulvet🥜😉

På turen hjem guidet Karen oss gjennom Madison by med den flotte Capitol-bygningen som ruvet over byen. Ingen bygninger kan etter loven være høyere, noe som vi synes var ganske fint. Madison ligger mellom fire sjøer og er hovedstaden i staten Wisconsin.

Nok en begivenhetsrik dag er omme her i Amerika❤️ Jeg er veldig heldig som får oppleve dette, takket være at mor og far ville ta meg med på dette❤️

Våknet opp og fikk sommerfugler i magen da jeg så meldingene fra Karen🦋

I går, lørdag, var planen å reise tidlig til Railroad museum i Duluth. Da jeg våknet hadde Karen Krupa (ei flott dame fra Alaska som jeg har blitt veldig godt kjent med fordi vi er i slekt og begge elsker slektsforskning) spennende nyheter til meg! Jeg hadde «rapportert» om de siste hendelsene om kartene vi fant over Foxboro og hun hadde funnet sønnene til Clyde Will! Disse to sønnene levde fortsatt i Superior og Foxboro, tenk det. Den eldste var 13 år da Martinus døde og bør kunne huske ham.

Karen vet også at jeg ikke er veldig redd for å ta en telefon (mer om det en annen gang), så hun hadde også gitt meg telefonnumrene!😊 Klokka var bare halv 6 på morgenen da jeg så dette, så det var litt tidlig å ringe noen, selv om jeg var veldig spent på å høre noe mer om Martinus😉

Frokost her er noe annet en brødskive med brunost. Jeg trenger ikke frokost med det samme jeg står opp, men når jeg blir sulten så vil jeg gjerne ha noe som metter.

Her er frokosten min de to første dagene, i tillegg spiste jeg litt frokostblanding.

Etter frokost ringte jeg først den eldste broren uten å få svar. Hos den andre fikk jeg snakke med kona som kunne bekrefte at Clyde Will var faren til mannen hennes, men at mannen var ute. Jeg kunne ringe tilbake senere. Hun sa jeg burde snakke med den andre broren. Jeg prøvde å ringe tilbake til begge utover dagen, men fikk dessverre ikke tak i dem, uten at jeg vil spekulerer her mer om hvorfor. Men jeg kommer nok til å prøve å kontakte dem igjen på et vis.

Vi pakket inn i bilen og reiste til jernbanemuseet over brua, i Duluth. Det var en veldig fin opplevelse. Her var det et eget venterom for emigranter og de hadde flotte fotoutstillinger med mye informasjon. Jeg tok masse bilder for at jeg senere skal kunne lese og lage meg et bilde av det som står der.

Her står det om norske, svenske, tyske, italienske og greske familier som kom hit til Amerika for å starte et nytt liv. De dro fra et fattig hjemland til et håp om bedre tider «over there». Og Amerika vokste raskt og behovet for en jernbane vokste frem.

Kanskje var det en slik annonse Martinus kom over, som gjorde at han dro til Superior og Duluth og ble her resten av sitt liv?

Vi har tullet litt med at «Der er Martinus!» når vi har sett et bilde av en mann, sånn som at det er en av disse her:

Eller her:

Eller kanskje det er han her?

Det går i allefall an å tenke seg til at det kan ha vært han, for det var antakelig slik han jobbet, som «section labour», en del av et arbeidslag som reiste rundt å lagde nytt eller gjorde vedlikehold på jernbanen i dette området.

Det er James J. Hill som har fått æren for den store utbyggingen av jernbanen som strakte seg fra the Midwest to the Pacific Ocean. Det hele begynte med at han, sammen med sine partnere, kjøpte opp det konkursrammede St. Paul & Pacific Railway og formet i 1879 St. Paul, Minnesota & Manitoba Railway Co. Hill skaffet arbeidskraft ved å tilby familier hus langs jernbanen og på bare 5 år var StPM&M verdt ufattelige $25.000.000 (i dag nærmere $700.000.000). Mellom 1883 og 1889 bygget han ut jernbanen i Wisconsin, Minnesota, North Dakota og Montana. I 1893 strakte Hill’s Great Northern Railway seg fra St. Paul i Minnesota til Seattle i Washington, noe som gjorde jernbanenettet transkontinentalt. I 1889 kjøpte Hill det meste av rettighetene til the Mesabi Range, et jernutvinningsområde i Minnesota (som ligger i området rundt Two Harbours hvor vi var på fredag), noe som førte til at han kunne skipe ut store mengder jernmalm til stålverk i Midtvesten. The Great Northern tilbød også landområder i stor grad til blant andre skandinaviske emigranter og Hill bygget både skoler og kirker til settlerne. Utover det tidlig 1900-tall kjøpte Hill opp flere jernbaner og ved sin død i 1916 var han verdt mer enn $53.000.000 (i dag over $1.200.000.000). Ikke rart han ble kalt «The Emipre Builder».

(Kilder: Wikipedia og Find a grave)

Tilbake til jernbanemuseet. Nede i kjelleren var det en stor hall med tidsriktige butikkvinduer som lå langs jernbanen hvor togene stod utstilt. Noen av togene var ENORME! Her følger et knippe bilder:

Jeg faller jo lett for navnet Great Northern Railway:

Det gamle lokomotivet heter the William Crooks og er kjent for å være toget som Hill reiste med.

I løpet av formiddagen hadde vi bestemt oss for å kjøre om Foxboro igjen og se om vi kunne finne igjen de stedene som Clyde Will hadde eid i Dedham Road.

Vi kjørte nordfra og brukte både nymoderne, digitalt kart og de gamle kartene jeg hadde tatt bilde av. Bildet over er fra krysset hvor Dedham Road og Highway B krysser hverandre. Vi er relativt sikre på at vi fant de riktige eiendommene og det står hus her i dag. Dette første er tatt av eiendommen nærmest Highway B og ligger helt inntil jernbanen (til høyre). De to neste på naboeiendommen og det siste på den største og nordligste eiendommen. Tenk, på et av disse er det helt sikkert at Martinus bodde!❤️

Vi måtte tilslutt sette kursen sørøstover mot Madison, som var dagens mål. Det var en tur på omtrent 6 timer. En matstopp ble det, også møtte vi et forferdelig regnvær, så mye regnet det at vi måtte stoppe langs veien for vi så nesten ikke foran oss (flaks for motorsyklisten foran oss at det var en veibro, se bildet).

Midt oppi det hele byttet mor og jeg på sjåførjobben, kjempelettvint😂:

Omtrent klokka 7 kom vi frem til Monona, en forstad til Madison til Karen og Tom Dorman. Karen er min firemenning på min oldemor Julies side. Julies storesøster, Marie, og hennes mann og døtre, emigrerte til Amerika. Karen hadde besøk av en fransk utvekslingsstudent, en hyggelig 16-åring som heter Antoine. Å skravle litt om interesser til en 16-åring gjør at en savner de hjemme❤️ Vi spiste pizza og kake, og snakket om slekt og Norge og USA. En veldig hyggelig kveld, før vi fant hotellet vårt for natta.

Tilslutt for i dag, et bilde fra Dedham Road hvor Martinus tråkket, elle kanskje syklet, i sin tid. Det er ikke ulikt veiene på Toten, ikke sant?❤️

Å lete etter nåla i høystakken😅

I går, fredag, møtte vi Ole og Karen på Douglas County Historical Society. Lokalet het Vasa Temple (bygget av en svensk organisasjon). Her stod det fire karer klare til å hjelpe oss. Når man egentlig ikke helt vet hva man kan forvente å finne – eller ikke finne – så føler man jo litt press når noen spør😅

Det første jeg kunne tenkt meg å hatt er et bilde av Martinus. Så var det hvor man kan finne det? Disse karene var nok heller ikke helt sikre på det. Den ene av disse karene viste seg å være den som fant informasjonen om Martinus død. Han hadde nok lett i diverse registre før jul for å finne informasjon, så det var nok grunnen til at de var usikre på hvor man kunne lete nå.

Jeg fikk med fire forskjellige dødsannonser sammen med denne informasjonen om Martinus død, disse fant jeg frem.

I den ene står det at han var medlem av «BARE», så Karen googlet litt og du vet, når man søker etter «BARE» på engelsk så kan man få opp mye rart (hvis noen lurer så kan det bety naken)😆 Den ene mannen med brune bukser foreslo at det kunne stå for Brother Assosiation of Railroad Employees og gikk inn på et bakrom for å lete på pc. Han fant ikke noe på dette navnet, men han ga meg en liste over andre slike assosiation’s, så jeg må lete litt mer når jeg kommer hjem. Det er høyst sannsynlig at det var denne organisasjonen som betalte for begravelsen.

Det ble hentet opp to tykke store bøker, og når jeg mener store så var de på størrelse med Aftenposten og tykke som en bibel. Her var aviser fra 1952 satt inn. I den ene dødsannonsen stod det at Martinus døde på onsdag og at begravelsen skulle holdes på mandag. Den ene karen, han med svarte bukser, bladde opp på dagene etter onsdag og fant igjen to av dødsannonsene jeg hadde, men ikke noe mer.

Jeg har også lyst til å finne ut mer om hvordan området her var på den tiden og hvilken rolle jernbanen spilte da. Grunnen til det er at om ikke annet så kan man få et større bilde av hvordan Martinus liv kan ha vært. Mannen med flanellsskjorte jobbet med en skala-modell av Superior fra disse tider og jeg sa han måtte sende meg et bilde når han var ferdig, det skulle han gjøre😊Jeg fikk også et tegnet kart over Superior, riktignok fra 1880-1890, men likevel et veldig fint kart (som ser gammelt ut), og ser man godt etter ser man allerede her at jernbanen var godt utbygget:

For den som ikke er kjent er Superior lokalisert helt i det sørvestre hjørnet av Lake Superior og kalles sammen med nabobyen Duluth rett over brua for Twin Ports. Superior er i Wisconsin og Duluth er i Minnesota. Byene er kjent for skipsindustri og ble en stor del av nettverket av jernbanen på slutten av 1800- tallet på grunn av sin beliggenhet ved The Great Lakes.

Så mye nytt ble det altså ikke å finne her, dessverre..

Vi forflyttet oss til Superior Public Library. Vi lette litt på måfå og Ole fant en artikkel om jernbanen som jeg tok bilde av for senere bruk. På et skilt ved en dør stod det Local History. Ole spurte en ung mann om de kunne ha noe her og etter litt leting fant vi endelig noe!

Bibliotekaren fant kart over området rundt Foxboro fra 1956! I folketellingen i 1940 står det at Martinus bodde i Dedham Road. Rett under Martinus står Clyde C. Will med familie. Clyde Will nevnes også i begravelsespapirene som eier av huset Martinus bodde i da han døde. Rett under Martinus stå en annen familie, så er det en strek før gatenavnet endres til Highway B.

Da vi var i Foxboro forrige dagen kjørte vi forbi skiltet med Dedham road og kjente igjen navnet, men da var vi veldig klare for hotellet. Nå har vi fått kart både fra 1956 og 1964 hvor det står hvilke eiendommer Clyde Will eide og de er nettopp der, i Durham Road!

Hvis man ser nede på kartet, litt til høyre for midten ser man navnet og hvis man følger veien (den hvite rette linjen) nordover finner man C & D Will akkurat her jernbanen krysser eiendommen. Videre oppover denne veien ser man også en eiendom som Will eier. Man kan også se Highway B som en litt tykkere sort og hvit strek helt nede fra midten og mot høyre i bildet. Det er naturlig å tro at Martinus bodde på en av disse eiendommene etter folketellingen å dømme!

I 1964 så kartet sånn ut. Her er de to sydligste eiendommene, nærmest Highway B, overtatt av noen andre. Dette er zoomet litt ut og vi befinner oss i kvadrat 13 og 24 ute til høyre:

Om dette var nåla i høystakken eller ikke, tja.. Men vi fant i allefall med relativt stor sikkerhet ut hvor han bodde.

Resten av dagen gikk med til en lang og hyggelig lunsj med Ole og Karen, og en tur med dem til Canal Park i Duluth hvor det var flott utsikt over Lake Superior og mot the Port of Duluth. Dessverre fikk vi ikke se noen av de riktig store skipene seile gjennom porten, men jeg fant et bilde av et på nettet – noen av skipene er GEDIGNE!

(Foto: greatlakesseaway.org)

Ole og Karen tok oss også med til Two Harbours et lite stykke oppover vestsiden av Lake Superior. Her fikk vi se et enormt (ja, VELDIG stort dette også) dokkinganlegg for skip. Her laster de jernmalm fra anlegget i bakgrunnen. Jeg tok et fint bilde, men det er ikke godt å se anlegget så måtte låne et fra nett her også.

(Foto: miningartifacts.org)

Tilbake på hotellet sa vi hadet til Ole og Karen, jeg sa til mor og far at det er rart å føle at man kjenner noen etter å ha vært sammen bare et døgn, men vi hadde så mye å snakke om❤️ Vi håper de kommer og besøker Norge igjen snart!

Så var det gjort❤️

Endelig!

I går ble det en veldig lang dag. Nærmere 30 timer i så og si våken tilstand! Men veldig verdt det❤️

Etter to flyreiser, som forøvrig faktisk gikk relativt raskt etter min mening, landet vi endelig i Minneapolis i går 11:25 am, lokal tid. Vi hentet leiebil og jeg ble sjåfør i en større og romsligere bil enn vi hadde planlagt, far skulle da tross alt på jakt etter sin bestefar!

Underveis på flyturen hadde jeg kommunisert med en ny slekting, Vicky Totland Nettum. Hun er også riktignok «bare» inngift i Nettum-slekta sånn som meg, men vi kom i allefall i kontakt da jeg sporet opp min mann Tommys slekt nå etter jul. Jeg fant nemlig ut at Tommy sin oldefar, Herman Nettum, hadde to brødre som emmigrerte til Amerika: Andreas (Andrew) og Ole Olsen Nettum. Gjennom ancestry.com og treff her, samt å lete i dødsannonser på nettet kom jeg frem til Vicky og hennes mann, David. David og min svigerfar Roar, er firemenninger. Vicky fortalte meg at like ved flyplassen i Minneapolis ligger Fort Snelling National Cemetery. Her ligger Harry Bertram Nettum og hans kone Lois begravet. Harry og Roar’s fars Rolf var tremenninger.

Fort Snelling er en militær kirkegård hvor alle som har hatt ærefull, aktiv tjeneste – og deres ektefeller – kan bli gravlagt. 

Veteran Harry B. Nettum tjenestegjorde i WWII fra 1. mai 1942 til 17. januar 1946 som sersjant.

Så da ble det altså et kirkegårdsbesøk til! Et fantastisk skue med en sånn kirkegård, helt ulikt noe jeg har sett før. Vi ble også vitne til to hvitkledde soldater i stram givakt da et gravfølge kom kjørende for å sende en soldat til sitt siste hvilested. For en fra bygda på Toten i Norge, var scenene akkurat som tatt ut av en amerikansk film.

Vel, vi måtte reise videre og det var disse tre timene bil med retning mot Foxboro, Wisconsin, som ble de seigeste på turen, på tross av målet for denne etappen. Vi måtte stoppe og bytte på å kjøre fordi «trøtten» begynte å melde seg hos oss alle tre (vel, far sier han ikke var da;)). Men da vi begynte å nærme oss det som på kartet heter Foxboro, men som tilsynelatende ikke hadde store bebyggelsen, så ble stemningen i bilen litt mer spent – jeg sang Vazelina av full hals!

Plutselig var skiltet som fortalte oss veien til Summit Cemetry der! Vi var nå så langt ute på bygda at det var grusveier og alt lignet så mye mer på hjemme. Kirkegårdstjeneren skulle merke graven med «a pink ribbon», og jeg så for meg et forefallet igjengrodd buskas hvor vi måtte lete etter denne pinnen. Da vi rullet inn på kirkegården, ble vi derfor forundret over hvor velholdt den var.

Vi gikk mot den søndre delen av kirkegården slik vi hadde fått instrukser om og der – i all enkelhet – stod en pinne med rosa sløyfe. M. Linstad.

Så her ligger han altså begravet, oldefar Martinus. Som vi har undret oss over. Som vi har pratet så mye om. Som antakelig har voldt masse tanker for de nærmeste i alle disse årene. Som har ført mor, far og meg på denne reisen. Vi hadde med oss noe som kunne erstatte denne pinnen – men ikke alle tankene – for tankene vil fortsatt kværne om dette livet som starter i 1885 og endte her på landsbygda i 1951:

Kanskje kan man si at det ble mer et hvilested nå når vi, som de nærmeste som antakelig besøkte han siden han dro i 1912, kunne stå her å tenke og snakke om hans liv❤️ Det eneste andre levende vi så var store vakre sommerfugler og små krypende maur.

Vi måtte tilslutt videre. Det gjensto noen miles til Superior og hotellet vårt. Vi hadde også en avtale med Ole Olsen og hans kone Karen. Ole er leder for Totenlaget her i USA og jeg har vært endel i kontakt med han i forbindelse med blant annet letingen etter Martinus. Etter en halvtime på rommet med litt niste vi hadde igjen og en kattevask av ansiktet kjørte vi for å møte Ole og Karen. En liten «sightseeing» (les bomtur) over brua til Duluth og mye latter (begynte å blitt slitne!) endte tilslutt med at fant vi dem igjen i Superior. En koselig time med prat om slekt og slektsreiser både i Amerika og Norge! Vi skal møte dem igjen i dag, fredag, for å få hjelp til å lete i arkiver her i byen – vi kommer til å ha mye å snakke om i dag også:)

Martinus jobbet i Great Northern Railroad, så jeg avslutter med et bilde jeg tok ved «stasjonen» i Foxboro – et symbol på hans – og andres – liv, både reisen før og etter, til og fra. Og reisen for min del, den fortsetter.

Historien om oldefar Martinus

Den 24. oktober 1910 ble det født ei jente på Kapp, Østre Toten, som ble døpt Borghild Johanne Martinussen, uegte barn. Hennes mor var ugifte Kristine Brustuen (f. 9.1.1886) fra Vang i Valdres. I folketellingen 1910 bodde Kristine og datteren i Hermanrudstuen på Kapp hos Jøren Haldorsen, hvor Kristine hadde ansvar for ei ku, en sau og en gris, samt husstell.

Snaut 6 måneder senere, 19. mai 1911, ble en gutt født, Markus. Hans mor var Helga Pedersen (f. 14.8.1879), som i 1910 ble oppgitt å arbeide som lodder på Nestlès melkefabrikk på Kapp. I kirkeboka stod det at barnet, Markus, er «uegte».

Tidlig 1912 (eller kanskje sen desember 1911) ble en jente som het Julie Karlsdatter Slåttsveen, født 17. januar 1889 svanger med barn. Julie var tjenestepike på gården Hørland, hvor Slåttsveen var en husmannsplass under. Julie hadde også tidligere fått et barn utenfor ekteskapet, Ragnhild født i 1910. I 1910 bodde hun bodde hos sin søster. Det står om henne her: «Før tjenestepike – sidder nu med et uegte barn». Dette var på plassen Grønen under Fangan. Da hun ble gravid igjen vinteren 1912 må hun ha hatt mange vonde følelser. Det kan ikke ha vært lett i en alder av 21 år å sitte med to uekte barn.  Hennes mor døde da Julie bare var 4 år og faren, Karl Dyresen døde februar dette året (1912), i en alder av 80 år. Min bestefar, Karl Marius ble født 15. august 1912. Dette er min far Kais far

Bestefar Marius snakket ikke mye om dette selvfølgelig, dette var et tabu som det ikke skulle snakkes om i disse gamledager. Bestefaren min ble delvis oppdratt av sin mor og delvis på gården Hørland hvor Julie arbeidet som budeie og tjenestepike. Han bodde også hos en søster av de som drev Hørland, på et sted som het Midten eller Frydenberg, eller Posthuset. Disse folkene het Helene Maria Austad (hennes mann Nils Austad døde også i 1912) og den ugifte datteren, sykepleiersken Inga.  Jeg tror ikke han hadde det bare lett i barndommen. Da han var ung, brakk han kragebeinet og det er mye som tyder på at dette ble det ikke gjort noe med.

Da bestefar Marius ble døpt 20. oktober 1912, står det at faren, Martinus, hadde reist til US. Amerika. Far til alle disse tre barna var Martinus Mathiasen Lindstad født 6. desember 1885 på Kapp, Østre Toten av foreldrene Mathias Jacobsen (f. 13.2.1857, det finnes forskjellige datoer på både Mathias og kona) og Antonette Kristiansdatter (f. 22.12.1851). Lindstad-navnet kommer fra plassen Lindstad på Kapp, hvor familien bor i alle fall i 1900. Martinus bodde også hjemme hos sine foreldre i 1910, men da på Hekshuus Brænderi på Kapp. I denne folketellingen oppgis Martinus sitt yrke til å være «om sommeren med sin far paa torvmyren, styrer om høsten motortærskemaskine og hjelper senere sin far». Hans far Mathias arbeidet med sin maskin med å ta opp torv på Kopperudmyrene ved Vardal i H. Mustads tjeneste.  Moren, Antonette, drev med husstell og var servitrise på restauranten ved Hekshus brænneri.

Jeg hadde ingen interesse av disse gamledager så lenge bestefar levde, han døde jo i 2004, men foreldrene mine begynte å søke etter informasjon om Martinus allerede i 2001. De fikk noen svar om familien hans her på Toten, hvem hans foreldre var og hvor de bodde – på Lindstad på Kapp. Det skjedde ikke så mye for min del før etter at jeg fikk min yngste datter i 2012, da begynte jeg selv å lete.

Vi spoler ganske nøyaktig hundre år tilbake, til april 1912. Jeg begynte å lete i emigrantlistene for Toten på året 1912. Dette skjer for øvrig omtrent akkurat samtidig som Titanic, som også dro fra England (10. april 1912), forliste 15. april i det samme farvannet. Jeg finner ikke Martinus noe sted i hverken skipslister eller emigrantprotokoller, men tilsynelatende dro Martinus bror, Johan Mathiasen, fra Norge 17. april med skipet SS Oslo til North Dakota, Amerika. Med seg hadde han 100 kroner og frakten kostet 272 kroner. Vel, min teori er at Martinus fikk kalde føtter, og da han ble kjent med at han skulle bli far for tredje gang utenfor et ekteskap, stakk han av – i brorens navn. Om han fikk låne eller om han tok papirene er en annen sak man kan spekulere i. Men det første sporet som sier at det kan ha vært slik er at i emigrantlistene står det at Johan Mathiasen Hermanrudin, f. 24.10.1879 var ugift. Det var slik at Johan var gift med Thea Olufsdatter, og de hadde allerede fire barn. Mye tyder derfor på at Martinus, i en alder av 27 år – og snart far til tre barn – bestemmer seg for å forlate Norge og rømme «over there».

Jeg lagde meg en konto på ancestry.com og begynte å søke i lister her fra rundt 1912 og fant Johans reisepapirer. De viser at Johan reiste med skipet S/S Oslo fra Oslo til Hull i Storbritannia og videre fra Liverpool 23. april 1912 med White Star-skipet S/S Arabic. Her har den reisende gitt opplysninger om at nærmeste slektning er kona Thea Mathiasen på Toten. I innreisepapirene ved ankost i Boston den 3. May 1912, oppgir den reisende at han skal besøke sin «cousin», Arvid Nordby, i Hillsboro, North Dakota. Arvid Nordby var riktignok bror av Martinus og Johans svoger, Johan, men så er begrepet «cousin» ofte brukt om nære slektninger i flere typer ledd i Amerika. Den reisende er 6 fot høy, har lys hud, lyst hår og blå øyne. Han reiser hele veien sammen med Harald Lauritsen (Grøt)berg og Inga Evang.

I løpet av årene har jeg funnet Martinus også som Martin Lindstad / Linstad / Lenstad / Lindstead, og jeg tror at det meste av informasjonen er riktig på tross av de forskjellige etternavnene. I det minste de stedene hvor han har gitt opplysninger om fødselsår og dato. Det første tegnet på at Martinus Lindstad oppholder seg i Amerika finner jeg i folketellingen i 1915 for nettopp Hillsboro, Traill County, North Dakota. Her bor han i en husholdning med flere mennesker, og jeg ser både norske og svenske navn her. Videre har jeg en Martin Linstead som dro fra North Dakota til Edmonton eller Saskatchewan (utydelig skrift) i september 1912, men her har jeg ingen sikre spor.

Jeg har også funnet registreringskort for første verdenskrig fra 12. september  1918, hvor han kaller seg Martin Linstad, født Dec 6`th 1885 in Norway. Han arbeider for tiden hos C. J. Pederson som gårdsarbeider i Nielsville, Polk County, Minnesota. Litt morsomt er det å se underskriften til Martinus, Det vil si han signerer med Martin Linstad. Hans nærmeste slektning er Orville Norby, Hillsboro Thraill, North Dakota. Orville er mest sannsynlig Arvid Nordby, selv om det også finnes en Orville Nordby som bodde i Minnesota. Arvid og Martinus registrerte seg samme dag til WW2, men Martinus registrerte seg i Polk og Arvid i Thraill County. I motsetning til Martinus, oppgav Arvid sin far Andreas Nordby på Kapp som nærmeste sletning. Om Arvid står det også at han har amputert beinet rett over kneet!

I folketellingen 1920 er Martin registrert i Koochiching, Minnesota. Det er lite opplysninger her, det som står er at han arbeider i tømmerindustrien og at han immigrerte i 1913. Det er også mye som tyder på at han har reist et par ganger til Canada, muligens for å jobbe. Jeg finner en utreise til Gretna i Manitoba (Canada) i 1922, mest sannsynlig fra Gailsburg, men papirene er veldig utydelige. Her oppgis Edmonton, Alberta som adresse. Ved en annen anledning, er sporet relativt sikkert, siden ha oppgir farens navn til å være «Marthias» med hjemmeadresse på «Atopin» (sannsynligvis skulle det vært «Ø. Toten»). Denne reisen foregikk i 1922 over til Winnipeg i Manitoba som ligger rett over grensen fra North Dakota.

Videre har jeg han i folketellinger i 1930 og 1940, begge tellinger i byen Superior, Douglas County, Wisconsin. Slektninger jeg har snakket med på Toten sier at de har hørt at han arbeidet i jernbanen. Og ved begge disse tellingene arbeider Martin i jernbanen. Forskjellen mellom 1930 og 1940 er at han har gått fra å være arbeider til å bli seksjonsarbeider. Ved folketellingen i 1930 bor han i sammen med Tollef og Ralph Dahl, far og sønn. Tollef er også fra Norge, mens sønnen er født i Iowa. I 1940 bor han i naboleiligheten til Ralph Dahl (hvor Tollef er i 1940 vet jeg ikke) og også til Will C. Clyde (se senere).  Ralph døde i 1941 og Tollef døde i 1948. Adressen er oppgitt til Dedham Road. Ved begge tellingene oppgis Martin til å være singel.

I 1937 søker Martin Lindstad, med riktig fødselsdato, fra Kop, Norway om SSN – Social Security Number. Han oppgir sin far til å være Matt Lindstad og mor til å være Anntonetta Christianson. I papirene jeg har funnet står det SSN han fikk tildelt. Dette er også et helt sikkert spor. Et slikt SS Number trenger man som et offisielt nummer i flere forbindelser, omtrent som et fødselsnummer i Norge. Du trenger dette for å få førerkort og betale skatt. En kan undre seg på hvorfor han ikke har søkt om dette før?

Martin registrerte seg til andre verdenskrig 25. september 1942. Her kaller han seg Martin Lenstad og oppgir fødselsdagen til å være Sept 6. 1885. Selv om dette er feil, så antar jeg at det er en «slurvefeil», på samme måte som han kaller seg Lenstad. Nærmeste slektning er T. Dahl, Foxboro, Wis. Han er fortsatt railroad labour.

Hjemme Norge har både mor og far gått bort. Antonette døde 13. februar i 1932, altså på sin fødselsdag (og i følge dødsprotokollen sin manns fødselsdag), 82 år gammel, og Mathias den 23.mai 1941. Jeg var for noen år siden på Riksarkivet på Hamar og bladde i gamle skifteprotokoller og fant begges skifter. Om Antonette står det at hun døde av blindtarmbetennelse og nyresyke. Om arvinger står det: «Mannen Mathias Lindstad og 8 myndige barn, hvorav 1 i Amerika, adresse ukjent. Intet efterlatt.» På Mathias står det «Avdøde efterlater 7- syv myndige barn, hvorav en søn Martinus Lindstad i USA.  Denne søn har imidlertid ikke latt høre fra sig på 30 år og hans adresse i statene er helt ukjent. En søn Johan Lindstad er død i 1938. Han efterlot sig hustru, Thea Lindstad og 7 barn, hvorav 2 –to nu er under 21 år.» Videre står det om Mathias eiendeler: «Avdøde efterlater en del snekkerverktøi til en verdi av ca 50.00kr, for øvrig intet. Avdøde har hatt alderdomspensjon av komm. Intet å skifte.» Det er interessant å tenke på at Martinus tilsynelatende ikke har hatt kontakt med noen her hjemme på Kapp i de årene han bodde i USA. Hva kan det tyde på? Avskar han familien eller avskar familien han?

For noen år siden sa jeg opp abonnementet mitt på ancestry.com og lot forskningen ligge, men min far har alltid sagt at dersom jeg finner ut hvor det ble av Martinus, så skulle vi reise dit, hvor nå det var. Mine foreldre og jeg har snakket det om nå og da, og jeg fant ved søk på nett Douglas County Historical Society (DCHS). Dette er en historisk organisasjon som dekker området hvor Superior ligger. De kunne ta på seg å lete i sine arkiver mot betaling.  Før jul i fjor sa min far at jeg skulle spørre dem og han betalte. De svarte et par uker senere og de hadde funnet Martinus død, 12. desember 1951, kl 2:00 på natten. Det er veldig spennende å se at social security number er det samme som på søknaden i 1937. Dødsårsak var Osler`s desease (Hereditary Hemorrhagic Telangiectasis), en bløder sykdom. På grunn av denne sykdommen, ser det ut til at han fikk en blødning etter en operasjon. Han ble lagt inn på St. Mary`s hospital to uker tidligere og dødsprotokollen som DR. Conrad Giesen har skrevet ut sier noe om at han har hatt Martinus som pasient fra 24. januar 1945 til dødstidspunktet.

DCHS sendet også med fire dødsannonser hvorav den ene sa at det var Downs Funeral home som hadde hatt begravelsen. Så jeg fant deres epostadresse på nettet og kontaktet dem. Ikke lenge etter kom det svar med den originale begravelsesattesten/jobben! Navn og fødselsdato stemmer, og den som tok seg av begravelsen hans var Lars Dahl, som jeg i ettertid har funnet ut var bror til Ralph Dahl og sønn av Tollef. Martin står som ansatt i GNRR (Great Northern RailRoad) og et railroad-fund skal ha dekket begravelsen hans, som beløp seg til 295 dollar. Det skulle heller ikke betales noe for gravstedet på Foxboro. Han ble begravet ved Foxboro Cementery og Rev. Cuthre forrettet i begravelsen.  Den siste opplysningen her er at Will Clyder, Foxboro, er eier av huset Linstad bodde i.

Jeg googlet igjen og fant etter litt leting både navn og kontaktopplysninger til noen som hadde ansvar for disse kirkegårdene (kirketjener?) og han kunne bekrefte at Martin lå begravet på Summit Cementery i Foxboro.

Om under en uke reiser vi, foreldrene mine og jeg. De vil gi meg denne turen i  40-års bursdagsgave! Jeg blir litt rørt innvendig over at det betyr så mye for dem at jeg har lett og funnet ut hvor Martinus ble av. Man kan jo tenke at dette er en merkelig gest, å reise så langt for å besøke graven til en mann som stakk av fra sitt ansvar her i Norge og lot tre kvinner i stikken. Men det er noe med den reisen og prosessen det har vært å lete etter han som gjør at det med årene har blitt et mål og få en slags avslutning på det og å vite hvilket liv han levde. Han giftet seg aldri, men hvem vet – kanskje fikk han flere barn i USA som vi ikke kjenner til? Vi kommer til å ta med oss en liten «gravstøtte», med navn og datoene til Martinus på og sette ned der graven er. Kanskje et norsk flagg også blir etterlatt der sammen med han.

Som jeg har sagt før, hadde det ikke vært for han, så hadde ikke vi etterkommerne vært her.

Fortelling/hendelse om a Bæssmor Lena Bakken.

Av Sverre Dagfinn Strand (1913-2005).

Forord av Heidi (Strand) Myrvang Nettum. Bestefar Sverre skrev veldig mye om både sin oppvekst og sin familie. Jeg deler denne historien siden den handler nettopp om hans bestemor , som jeg skrev om i forrige innlegg, og hvordan årenes slit hadde preget henne. Historien er vel fra rundt 1930 og setra det er snakk om var Strand-setra i Østerdalen. Bestefar skrev endel på dialekt, med livate beskrivelser og han hadde ofte en liten humoristisk «snert» i det han skrev. Å arbeide med slekta på denne måten gjør at man minnes de som har vært og som besteforeldre flest, har også bestefar Sverre en helt spesiell plass i hjertet mitt. Jeg har lyst å sitere noe bestefar sa: «Man lever kort og er død så veldig lenge», og det er veldig sant. Og hadde det ikke vært for disse forfedrene våre, ville hverken du som leser eller jeg som skriver vært her. Det er en av de største grunnen til at jeg ønsker å lete etter og fortelle disse historiene, med en ny og moderne innpakning. Med de ordene så skal jeg slippe til bestefar`s ord.

«I sin tid, den suverene kvinneskikkelse på østsie av Gloma mellom Ophus og Strand –  muligens  sterkt sagt – men en kvinne med livserfaring og mot til å stå fram med sine meninger,  fra mye slit i et langt liv –  men med pågangsmot uten grenser.

Et spesielt minne om å bæssmor Lena: Jeg var vel ca. 16-17 år, og jeg skulle være med som ”påjager”. Det var slik at tante Bertine, noen dager tidligere hadde reist/dratt til seters med krøttera sine egne og andres i pensjon, noe som var helt vanlig.

Bæssmor var som vi alle husker, preget av mange års slit, kroket i ryggen –  45 ˚ vinkel og vel så det. I tillegg hadde hun så vonde bein, at hun nesten ikke kunne trå over en dørstokk. Men til fjells skulle hun, og med seg en flokk  viltre kalver, skulle hun ha. Sætervegen var bratt og stenete, nesten som et uttørket bekkeleie. Dette visste hun, og at det ville by på problemer for henne som nesten ikke kunne trå over dørstokken. Tro meg eller ei, bæssmor Lena, klok som hun var, visste råd for å løfte føttene opp bratte bakker og over store stener: Ved Løveng-bekken, tok hun fra sekken – for sekk på ryggen måtte hun ha, skulle hun til sæters – tok to tau-stumper og bandt under hver av føttene. Endene av tauene løftet med hendene vekselvis etter behov.

Husdyra var hennes beste venner, så også på denne turen. De fulgte med henne som en hund følger sin herre som skal på jakt. Ja, hun lokket og godsnakket med alle sine kjære geiter og kalver. Sjølsagt  hadde hun saltforkle på seg, slik at de fikk noen klyper godt, men ettersom følget dro videre oppover lia, så var det så mye utrolig fristende, grønne grastuster her og der ved siden av sætervegen, at plutselig så var det ei geit eller to og en kalv hadde så lyst på en godbit. Bæssmor lokket og godsnakket med sine små kjære venner, men hva nyttet det, når hugen på grønt gras var større enn gode ord og en klype salt?

Da tordnet den gamle dame, da ikke hennes kjære venner vill høre på disse ord: ” Å stakkare mine, de er snill og gode, kom nå da, skal de få godt”.  ”Sverre, få oppat dissa… bla. bla ……”  Jeg vil ikke på bæssmor Lena’s vegne gjenta hennes uttrykk, men jeg gjorde så godt jeg kunne, og samlet sammen dyrene. Da var det bare fryd og gammen til neste fristende grastust.

Omsider kom vi til sæters den gangen å, også alle, både store og små dyr og mennesker tilbrakte en uforglemmelig tilværelse på sætra som mange ganger før, og åra etter, uten både meg og a bæssmor Lena.»

«Hendes 3de Leiermaal med forskj. 140/76 og 50/85. Anmeldt 25/2-88.»

Jeg har hørt historien før. Man kan jo kanskje ikke si at det gir en «fin» start for denne bloggen, men det finnes så mange slike spennende – men triste – historier å fortelle, at bloggen like gjerne kan starte slik. Nå skal det sies at Strand-slekta mi (min mors farside) er relativt godt gjort rede for, men det er alltid mer spennende å dykke ned i arkivene selv og lete etter flere tråder og spor, enn bare å se navn og datoer i et slektstre. Det ligger ofte noen detaljer i disse arkivene, eller kanskje noe som er uklart som man kan fortsette å spinne tankene rundt med, noe som gjør at man vil lete mer. Slik er det med denne historien også.

Min tippoldemor het Lina Hansdatter, og ble født 26. januar 1855 i Sør-Fron i Oppland Fylke. Hennes mor, Sigri Larsdatter (1819-1915), kom også herfra, så det er rimelig å anta at hennes far, Knut Evensen (1825-1899), var på frierføtter over i nabofylket. Knut kom nemlig fra Stor-Elvdal i Hedmark fylke. Sigri og Knut giftet seg i Sør-Fron 26. september i 1854, og etter et «kort» svangerskap ble Lina født. Linas søstre Sørine (1856) og Eline (1859) ble også født i Sør-Fron (Gudbrandsdalen), så kanskje var det slik at familien til Sigri hadde husrom til den nye familien i Sør-Fron noen år. I folketellingen i 1865 er familien registrert på plassen Høystad i Stor-Elvdal, så en gang mellom 1859 og 1865 har de flyttet hit. Her kalles Lina forøvrig for Lene, og dette her en av de utfordrende aspektene ved slektsforskning, hvordan navn skrives og brukes.

Hva som hender Lina i årene mellom 1865 og 1891 er det vanskelig å finne ut noe om umiddelbart. Det kan være Lina som i folketellingen i 1875 er tilbake i Sør-Fron som tjenestepike og budeie, her med navnet Lena Hansdatter, men det er veldig uvisst.

I folketellingen i 1891 finner jeg Lina, innlosjert hos en annen familie i Strand Nystu, med tre barn. Selv står Lina som ugift, mens barna har navnene Suleima Hansdatter f. 1885, Knut Olsen f. 1887 og Bertine Sofie Olsdatter f. 1887. Suleima var min oldemor, mor til bestefar Sverre Dagfinn Strand (1913-2005). Dette betyr at Lina er alene med tre barn, to av dem er tvillinger på 4 år. Siden barnas etternavn er forskjellige, så har hun barn med to forskjellige fedre.

Med disse opplysningene blar jeg i de skannede kirkebøkene for Stor-Elvdal og finner først Suleima som ble døpt 16. august 1885. Hennes far stå oppført som ungkar Hans Olsen Ophus (1883-1924). Suleima er et «uægte» barn, som betyr at foreldrene ikke var gift, og i margen står det at Suleima er «hendes 2de Leiermaal m. forsk.», og et tall: «140/1876». Lina fikk et barn i 1876! Dette var helt ny informasjon! Jeg blar i de skannede kirkebøkene igjen og her finner jeg et barn, Konstanse, født 24. oktober, døpt 26. oktober 1876. Mye tyder på at dette barnet ble hjemmedøpt, noe som ofte ble gjort da barnet var svakt eller dødfødt. Mest sannsynlig døde Konstanse som nyfødt. Jeg kan i allefall ikke finne henne i andre sammenhenger.

Tilbake til de skannede kirkebøkene blar jeg meg frem til årene 1887 og 1888. Den 19. februar 1888 blir det døpt en gutt, Knut og en jente, Bertine Sofie. Bertine Sofie er også hjemmedøpt den 2. februar, dette var også kanskje fordi hun var så svak at de trodde hun skulle dø. Som far er for begge barna oppgitt dagarbeider og ungkar Ole Olsen Ophus (f. 1869). Det vil si at det er med all sannsynlighet to brødre Lina har fått barn med!

Den neste opplysningen er den jeg har som tittel i dette innlegget; «Hendes 3de Leiermaal. 140/76 og 50/85. Anmeldt 25/2-88 til Fogden.»

I kilder jeg har lest (norgeshistorie.no, 2019, slektogdata.no, 2018) ble straff for å ha fått barn (ha seksuell omgang) utenfor ekteskap, det vil si i såkalt Leiermaal, avviklet tidlig på 1800-tallet . Slik straff kunne være å stå i gapestokk, slik at man som kvinne måtte tåle hån og skjellsord – rett og slett å stå i offentlighet og skamme seg. Dersom man forsøkte å ta abort eller gjemme barnet, og at barnet i verste fall døde, ble du straffet enda hardere. Ved død kunne man få dødsstraff helt frem til i 1842. Det var sjelden at menn ble straffet like hardt for Leiermaal, det var kvinnene som fødte barnet som oftest måtte ta straffen.

Likevel ble altså Lina anmeldt, men jeg har foreløpig ikke funnet rettspapirer på dette. Historien som har gått videre fra Suleima (og Lina?), via min bestefar og til min mor, Randi, er at Lina måtte sitte på vann og brød i 10 dager. Formildende omstendigheter fordi hun hadde født tvillinger gjorde at hun enten fikk slippe ut før tiden eller at hun hadde noe bedre kost enn vann og brød.

Så er jeg igjen der, jeg ønsker å vite mer, komme til bunns i saken.. Kanskje får jeg aldri helt vite hva som virkelig skjedde? Dette blir garantert en historie som kommer til å ligge i arkivet mitt til en annen gang jeg får tid og lyst til å lete videre:)

Kilder:

Ancestry. Forskjellige treff med andres slektstrær med tanke på noen datoer. Hentet fra
https://www.ancestry.com/search/

Digitalarkivet. Forskjellige folketellinger og skannede kirkebøker. Hentet fra
https://www.digitalarkivet.no/

Slekt og data. 2018. Ugifte mødres historie. Hentet fra
https://slektogdata.no/nb/ugifte-modres-historie-0

Universitetet i Oslo. 2019. Mor, far og alle barna. Hentet fra
https://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/hus-og-hjem/1304-mor-far-og-alle-barna.html